—EN NY OMDREINING: «Kritikerne har spilt ut sine kort og politikerne har lært en lekse. Mer oppriktighet og fokus er påkrevd», skriver innsenderen om norsk Afghanistan-debatt. Her fra denne ukas internasjonale konferanse i Kabul i Afghanistan. Utenriksminister Jonas Gahr Støre på tredje rad, høyre side. 
Foto: AFP/Scanpix
—EN NY OMDREINING: «Kritikerne har spilt ut sine kort og politikerne har lært en lekse. Mer oppriktighet og fokus er påkrevd», skriver innsenderen om norsk Afghanistan-debatt. Her fra denne ukas internasjonale konferanse i Kabul i Afghanistan. Utenriksminister Jonas Gahr Støre på tredje rad, høyre side. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Afghanistan - vårt Stalingrad?

KABUL-KONFERANSEN: Det er kanskje de innbitte forhåpningene om hva Vesten kan påvirke i andre samfunn, som førte til at det tok ni år før opinionen krevde klarere svar på hva Norge egentlig har av interesser i Afghanistan.

||| Den norske Afghanistan-debatten tok en ny omdreining denne sommeren. Politikerne ble etter snart ni års krigsinnsats avkrevd mer entydige svar: Hvorfor er vi egentlig i Afghanistan? Det førte til en markant retorisk kursendring fra statsministeren. Borte var 17. mai-talen om demokrati, frihet og menneskerettigheter. Det primære var snarere bekjempelse av terrorisme og beskyttelse av Norge.

Jens Stoltenberg har vist politisk kløkt med sitt abrupte skift. Kostnaden ved endringen av begrunnelse har vært liten. Regjeringen håndterte en vanskelig situasjon nokså offensivt. Heller ikke plausible innsigelser fra juridisk hold om at krigen er folkerettsstridig, fikk noen ben å gå på. Og nå trekker nok regjeringen et lettelsens sukk over at diskusjonen om forholdet mellom sivil og militær norsk innsats har gjenoppstått. Den diskusjonen forutsetter at suksess i Afghanistan bare er et spørsmål om koordineringen, ledelse og hvem som skal gjøre hva. Den grunnleggende kritikken vil gå i dvale.

Sannsynligvis har regjeringen blitt bedre rustet til fortsettelsen. Kritikerne har spilt ut sine kort og politikerne har lært en lekse. Mer oppriktighet og fokus er påkrevd. Det neste som nå blir vanskelig å forsvare er at Norge blir, mens andre Nato-land begynner å trekke seg ut. Men Arbeiderpartiet har heller intet ønske om langvarig norsk innsats. Det legges nok allerede planer for norsk uttrekning, selv om presset fra opinionen ikke er sterkt nok til at regjeringen trenger å innrømme et tidspunkt, slik man må i mange andre land, også i USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bekjempelse av terrorisme er heller ingen overbevisende grunn for at Norge skal bruke milliarder av kroner og risikere sine soldater i Afghanistan. Men der er vi som samfunn rammet av en defekt. Sannsynligheten for å dø av terrorisme er forsvinnende liten, men enorme ressurser blir likevel satt i motkraft. Og hadde vi som samfunn håndtert terrortrusselen slik vi gjør med for eksempel trafikkdød, hadde terroristene blitt sjakk matt. Å bli ignorert er deres verste fiende. Det at statsministeren avbryter ferien for å stille til pressekonferanse om tre litt uklare pågripelser, og at man ikke kan si annet enn at det var mediemessig fornuftig, burde fortelle oss det meste om hvilket kost/nytte-uføre vi er kommet i.

Afghanistan-krigen har imidlertid i seg potensielle kulturelle og politisk konsekvenser langt utover de nåværende og utilstrekkelige begrunnelsene som framlegges for hvorfor vi er der. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er inne på noe av det når han i en kronikk i Aftenposten uttrykker bekymring for at omverdenen ikke vil tro at Norge kommer til å forsvare sin egen suverenitet om vi skulle trekke oss ut av Afghanistan - etter så få tap og tilbakeslag. Vi vil framstå som viljeløse.

Nå kan man mene at Diesen ser spøkelser på høylys dag. (Han skriver også at al-Qaida er en trussel mot valutakurser - selv om internasjonale terrornettverk er under press, og de siste års terrorforsøk har vært nokså amatørmessige.) Der man imidlertid må gi Diesen rett, er at Vestens makt og selvbilde både reflekteres, mens også påvirkes av det som nå utspiller seg i Afghanistan. Men suksesskriteriet til Diesen og likesinnede er «oppbyggingen av et fungerende samfunn» - intet mindre.

Det sitter naturligvis langt inne å oppgi troen på at dette er mulig. Altså at stater kan bygges opp gjennom bevisste handlinger fra eksterne, vestlige eksperter. Det gir en følelse av kontroll. Kristendommens misjoneringstrang får definitivt sitt utløp i denne nå sekulære misjonering. Opplysningstidens tro på progresjon og menneskenes harmoniske potensial likeså. Humanitære intervensjoner har også rehabilitert den imperialistiske impuls fra dens assosiasjon med kolonialismen.

Afghanistan har kanskje av de dårligste forutsetningene for å få et vestlig, institusjonelt system praktisk talt tredd nedover hodet på seg. Men det er altså det som fortsatt er exit-strategien vår. Det er statsbygging norske offiserer beklager seg over at de sivile aktørene ikke gjør koordinert og effektivt nok. Det er det som blir debattert gang etter gang i norske medier. Det er kanskje disse innbitte forhåpningene om hva Vesten kan påvirke i andre samfunn som gjør at det tok ni år før opinionen krevde klarere svar på hva Norge egentlig har av interesser i Afghanistan.

Terrortrussel eller ei: Det er også harde geopolitiske interesser på spill i Afghanistan. Alliert samhold, ikke minst. Det er et hardt presset og nedadgående Vesten som nå kriger i Afghanistan: USA, Europa, Canada, Australia og New Zealand. Spørsmålet er ikke bare om Norge vil vise vilje til å forsvare Svalbard, men hvordan Vesten vil stå imot et stadig sterkere «resten», spesielt Kina. Skal Afghanistan derfor bli vårt Stalingrad? Er tanken på nederlag så motbydelig at alt må ofres for dets unngåelse? Forhåpentligvis ikke. Av noe mer jordnær geopolitisk karakter står kontroll med naturressurser og spesielt energi. Det finnes dem som mener spillet rundt rørledninger i Sentral-Asia er en viktig faktor i USAs militære disposisjoner i Afghanistan. Og helt fraværende kan det umulig være. Både Iran, Russland, India og ikke minst Kina er i det minste svært opptatt av denne dimensjonen. Den vestligregisserte Kabul-konferansen, som Afghanistans president Hamid Karzai åpnet i går, inneholder et punkt om at arbeidet med rørledningen fra Turkmenistan gjennom Afghanistan til Pakistan og India (TAPI) skal gjenopptas med umiddelbar virkning. I fjor høst koblet Kina seg på en konkurrerende rørledning, også det fra Turkmenistan.

Debatten denne forsommeren tok oss et skritt videre i puslespillet Afghanistan. Men det gjenstår mye, ikke bare av det som til nå har vært å erkjenne. Verken årsaker eller interesser er statiske. Om USA hovedsakelig gikk inn på grunn av terrorisme, betyr ikke det at de for alltid vil ha al-Qaida som motiv. Kina, energi, militærbaser, politisk troverdighet og prestisje er langt viktigere og mer varige interesser enn bekjempelsen av noen skarve ekstremister med bombeutstyr fra apoteket. Det vil også Afghanistan få merke.