Afghanistans skjebnetime

«På vei til Ragh-distriktet besøkte vi fire landsbyer. Alle rapporterte om døde barn, 20-30 i hver landsby.»

Områder der TV-kameraene ikke når fram, blir langt på vei omsluttet av taushet og mørke. Verdens øyne har sett to uvurderlige Buddha-statuer gå opp i eksplosiv røyk. Men de har i liten grad fått se at store deler av Afghanistans befolkning er i ferd med å sulte i hjel. Ifølge FN er fire millioner afghanere i dag truet av hungersnød etter den verste tørken på tretti år.

«På veien til Ragh-distriktet besøkte vi fire landsbyer. Alle landsbyene rapporterte om døde barn, 20- 30 i hver. De døde av meslinger og underernæring - matmangel. Alle vil flykte, men været hindrer dem,» skriver ingeniøren Ahmad Seyer. Han leder et team som reiser rundt for å bedømme forholdene i en av Afghanistans nordprovinser, Badakhshan, der opposisjonen mot Taliban-regjeringen har forskanset seg. Etter Talibans offensiv i fjor sommer mottok Badakhshan titusener av flyktninger fra kamphandlingene lenger vest.

Jeg møtte Ahmad Seyer i fjor vår. Han er en stillfaren mann, dyktig i sitt fag. Han har ledet en rekke gjenoppbyggingsarbeider i den krigsherjete provinsen. Nå er han dypt deprimert, etter å ha kartlagt folks elendighet i et titall landsbyer. «Folk er desperate etter å forlate disse fjellområdene,» skriver han. «De har solgt hjemmene sine, jorda og buskapen.»

Når folk selger det siste de eier, er det fordi de ikke har noe valg. Fra store deler av Afghanistan kommer de samme rapportene: Tørken ødelegger beitemarkene, folk selger buskapene sine til spottpris i byenes og landsbyenes basarer. Nomadene som i uminnelige tider har vandret på tvers av landet, mistet en livsform, en kultur, da de måtte gi opp kveget, geitene og kamelene. Hundretusener av fastboende bønder har drevet sine radmagre dyr til slakterne. Kjøttprisene har falt, midt i Afghanistans kroniske inflasjonsøkonomi.

Allerede på høstparten hørte vi at bønder mange steder ble tvunget til å spise såkornet sitt i stedet for å få det i jorda. Det er ikke dumme, men desperate mennesker som blir tvunget til slike handlinger. Desperasjonen driver fram enorme folkeforflytninger. Hundretusener flykter inne i landet, mot byene, der de håper å finne noe som i alle fall minner om en matstasjon. Hundretusener prøver også å ta seg inn i nabolandene, først og fremst Pakistan, men også Iran og Tadsjikistan. Men nabolandene har stengt grensene sine, og store menneskemengder venter uten annet enn det de står og går i, ved kontrollpostene. De få som ennå har noe å selge, håper å kunne bestikke en grensevakt.

Over 200000 har i løpet av et halvt år klart å ta seg inn i Pakistan. Der blir mange «innkvartert» så usselt at flere titalls barn har frosset i hjel eller dødd av diaré og andre ikke-dødelige sykdommer. En del tusen havnet i Jalozai-leiren, der forholdene ifølge Guardian-journalisten Rory McCarthy er så ille at pakistanske myndigheter ikke tillot FNs generalsekretær Kofi Annan å besøke den da han var i området nylig. Alle disse flyktningene trenger et minimum av hjelp for å overleve, men FN har bare greid å reise en mindre del av det nødvendige beløpet, og deres representanter klager over givertrøtthet. På en øy i grenseelven Amu Darya i nord er ti tusen afghanske flyktninger fra nordprovinsene strandet. Tadsjikistan vil ikke ha dem, landet har nok med sin egen tørke. De få FN-funksjonærene som var der for å hjelpe, har trukket seg ut, fordi det skal finnes våpenføre menn blant disse flyktningene.

Våpenføre menn - Afghanistans forbannelse. De siste tjuetre årene er en historie om statskupp, om ni års ødeleggende sovjetisk okkupasjon og om innbyrdes stridende mujahedin godt støttet av nabolandene. Og om Taliban, som erklærte at de skulle avvæpne og beskytte alle og skape fred, men som fører en nådeløs kamp mot ikke-pashtunske minoriteter og avviser alle fredsinitiativ. I dag har landet to regjeringer som prioriterer å kjempe mot hverandre. Taliban-regimet i Kabul velger å knuse buddhaer og kontrollere at voksne menn har forskriftsmessig skjeggvekst mens folket deres sulter. I Kandahar sitter den åndelige lederen mullah Omar og sier at regnskyllet i forrige uke kom fordi Allah var fornøyd med tilintetgjøringen av de 1600 år gamle kulturminnene.

Afghanistan ligger i skjæringspunktet mellom de regionale stormaktene Pakistan og Iran. Pakistan har spilt en helt avgjørende økonomisk og militær rolle når det gjelder Talibans maktposisjon. Ifølge den pakistanske forfatteren og journalisten Ahmed Rashid har omlag 50000 pakistanske soldater og offiserer deltatt i Talibans felttog de siste sju årene. Rashid skriver at Afghanistan har utviklet seg til et senter for eksport av islamsk ekstremisme i regionen. Blant Taliban-soldater som er tatt til fange av opposisjonen, har en funnet menn fra en rekke arabiske land, men også fra India og Kina.

Da Ahmed Rashid besøkte Norge i fjor vår, bønnfalt han den norske regjeringen om å gå inn for total våpenembargo mot alle de stridende partene i Afghanistan. Da han nylig mottok Nisar Osmani-prisen for journalistisk mot fra det pakistanske menneskerettsrådet (HRCP), gjentok han sin oppfordring: Kutt militærhjelpen, så vil krigsmaskinene tørke opp i løpet av noen måneder.

I stedet har Sikkerhetsrådet vedtatt ensidige sanksjoner mot Taliban - og det er meget tvilsomt om de er effektive når det gjelder våpen. Sivilbefolkningen, som ønsker seg fred og forsyninger mer enn noe annet, har fortjent langt bedre ledere, og en klokere holdning fra det internasjonale samfunnet. Den viktigste virkningen av sanksjonene kan vise seg å bli politisk konsolidering i Taliban-rekkene.

Se, her sulter folk, og FN glemmer oss; eller: Se, her mangler vi hjelp til våre nødstedte, mens det internasjonale samfunnet bare er opptatt av Buddha-statuene. Slik lyder retorikken fra Kabul og Kandahar nå. Taliban-lederne føler seg også støtt over ikke å få kreditt - i form av FN-representasjon - for drastisk reduksjon av opiumsdyrkingen, en reduksjon som må ha kostet dyrt midt i den agrare utarmingen. Kampanjen er noe mer enn et propagandanummer, erkjenner FNs egne representanter.

Taliban bidrar sterkt til å isolere seg selv, det er hevet over tvil. Men om det internasjonale samfunn nekter å se i øynene at landet nå er rammet av en stor humanitær katastrofe, vil det bare styrke hardlinerne i Kabul. En del hjelp er på vei, men den kommer seint, og i et fjelland med spredt bosetning kan den komme altfor seint for hundretusener.

Kan denne nasjonen overleve? Jeg kan ikke forestille meg noe land i verden som har vært utsatt for en verre hjerneflukt, mangelen på intellektuell kapital er påtagelig. Men jeg kan heller ikke forestille meg et land med en taprere, mer tålmodig befolkning. Konsekvensene av tørken vil være sterkt følbare i to- tre år. Folk sulter, og barna, de mest sårbare, dør først. Bare en storstilt økning av den humanitære hjelpen kan redde Afghanistan nå - parallelt med en like storstilt satsing på utdanning.

Taliban er ingen monolittisk bevegelse. De mer moderate elementene har fått dårligere vilkår etter FN-sanksjonene. En rekke Afghanistan-eksperter har advart mot dem. Kanskje er det nå på tide å vurdere hvilke effekter de har hatt - såvel politisk som humanitært?

«Forholdene her er veldig ille. Folk overlever ved å spise gress og planter de graver ut av fjellsidene. Jeg har sett for mange barnegraver og hørt om for mange barn som dør,» forteller Ahmad Seyer.

Kan vi høre ham?