Afghanske kvinner og norske soldater

Dagbladets utgave 4. juni «slakter» norsk innsats for kvinner både i en artikkel inne i avisen og i «Sist og først» av Marie Simonsen. Simonsen hevder at norske soldater har dårlig kunnskap om norske forpliktelser i forhold til kvinner i Afghanistan, at norske soldater unnlater å gripe inn når de observerer overgrep og at det for norske soldater virker som om «halvparten av befolkningen ikke eksisterer». Dagbladet argumenterer med at Norge, i likhet med de øvrige signatarmakter, har forpliktet seg til å følge opp intensjonene gitt i Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, men at dette i praksis ikke har blitt fulgt opp gjennom praktisk handling blant annet av norske militære avdelinger i Afghanistan. Det er liten grunn til å argumentere mot intensjonene i resolusjon 1325. Det er imidlertid desto større grunn til å diskutere hvordan norske soldater konkret skal forholde seg i konflikter hvor kvinners rettigheter er under press eller nærmest fraværende.

La meg for det første fastslå at forholdene for afghanske kvinner er vanskelige, ofte helt uakseptable. Kvinner har på ingen måte de samme rettigheter som menn selv om lovverket delvis har blitt revidert under Karzai-regjeringen. Hva som er nedfelt i lovs form og hva som er realiteten på den afghanske landsbygda er imidlertid forskjellige størrelser. La meg også fastslå at norske soldater må kunne gripe inn for å hindre svært grove overgrep. Det problematiske med Dagbladets vinkling er allikevel ikke en åpenbar manglende forståelse for hvordan justissektoren virker i Afghanistan, men heller det lett kulturimprealistiske syn om at vi nordmenn nærmest uten videre kan legge vårt verdisyn til grunn for hvordan norske soldater skal interagere med det afghanske samfunnet. Et minimum av innsikt i afghansk samfunn og kultur, særlig betydningen av æres- og skambegreper må derfor legges til grunn for Vestens og Norges handlinger i Afghanistan.

La meg ta eksempelet med hvorvidt norske soldater skal gripe inn hvis de observerer en mann som øver grov vold mot sin hustru. Slik vold er ikke tillatt etter afghansk lov. Mannen kan følgelig pågripes, rettsforfølges og straffes. Det norske soldater da primært kan gjøre er å melde saken til afghansk politi. Hvorvidt saken så blir forfulgt avhenger av en rekke faktorer, men det er sannsynlig at saken ikke blir tillagt stor vekt av politiet med mindre volden er særlig grov. Det som skjer innenfor familiens domene, og mannens behandling av sin familie, oppfattes som et familieanliggende, det er hans sak og har i afghansk tradisjon lite eller ingen offentlig interesse. Det afghanske politiet vil derfor ofte være motvillig til å etterforske menns overgrep mot kvinner, og justissektoren er generelt korrupt og lite kompetent.

Dernest er det mulig å tenke seg at de norske soldatene selv griper inn for å stoppe mishandlingen. Med de åpenbare svakheter som tross alt finnes i den afghanske justissektoren kan dette fortone seg som en hensiktsmessig handling og synes å være hva Dagbladet etterspør. En må da imidlertid spørre seg: Hvilke konsekvenser kan dette ha? Dagbladet omtaler, nærmest litt foraktelig, de norske soldatenes svar om at de var redd for at mannen ville miste ansikt hvis de grep inn. Dette betyr ikke så mye i Norge, selv om æresbegrepet har fått en viss aktualitet også her hjemme. For en afghansk mann betyr det imidlertid svært mye, i enkelte sammenhenger nesten alt. En mann som mister ansikt får noe å hevne. Han blir lett en høyst reell fiende. Hvis norske soldater aktivt gikk inn for å hindre menns vold mot kvinner vil den mest nærliggende konsekvens være at de norske soldatenes handlinger genererer et økende antall afghanske menn med noe å hevne. Det finnes eksempler på at ISAF-styrken har ønsket å gi livreddende førstehjelp til afghanske kvinner, men at dette har blitt motarbeidet av familien. Det er en utpreget forestilling at en afghansk kvinne ikke må berøres av en fremmed mann. Hun vil da føre skam over familien og risikerer i så fall å bli utstøtt fra sitt familiære nettverk, en skjebne som bokstavelig talt kan oppfattes som verre enn å dø. Flere afghanske menn med noe å hevne er neppe ønskelig hvis konflikten skal finne sin løsning på lengre sikt. Det er mye som taler for at de handlinger som Dagbladet etterspør vil øke, heller enn senke konfliktnivået.

Afghanistan er et samfunn med betydelig grad av analfabetisme, særlig på landsbygda. Kunnskap forvaltes derfor gjennom muntlige mer enn skriftlige overføringer. «Sannheten» formidles gjerne av en troverdig person, gjerne en mullah og/eller en eller flere av landsbyens eldre. Disse er ofte konservative forvaltere av tradisjonelle kulturelle og religiøse verdier. En gjennomgripende forandring av forholdet mellom mann og kvinne oppfattes i liten grad å være i fellesskapets interesse av de «troverdige». Det er grunn til å tro at en slik forandring heller kan oppfattes som en trussel mot de grunnleggende verdier som muliggjør den afghanske levemåten. Følgelig vil skam- og æresbegreper benyttes aktivt for å opprettholde de tradisjonelle strukturer. Fremmedes (og i Afghanistan er nordmenn uten tvil fremmede), aktive inngripen for å endre disse strukturene kan oppfattes som uvelkomne, endog fiendtlige. De «troverdiges» signal til «sine» kan i så fall gjerne være å oppfordre til aktiv motstand mot «de fremmede», heller enn å samarbeide. Det er derfor meget gode grunner til at norske soldater læres opp til å være svært forsiktige i sin tilnærming til afghanske kvinner.

Skal så Norge, gjennom sine militære og sivile bidrag, ikke jobbe for kvinners rettigheter i Afghanistan? Svaret er antagelig: Jo, det bør vi, og med stor kraft. Det må imidlertid gjøres med betydelig grad av følsomhet og i et langsiktig perspektiv. Det er selvsagt ikke akseptabelt at kvinner oppfattes som eiendom og utsettes for vold. Internasjonal og norsk innsats for å bedre kvinners rettigheter må derfor rettes både mot et forbedret lovverk, generell styrking av justissektoren, heve kompetansen hos politiet og i særlig grad gjennom utdanning av de unge. Skal de uakseptable forholdene endres er det altså en nokså gjennomgripende forandring av afghanske normer som må til. Dette er et møysommelig og langsiktig arbeid som nødvendigvis må gjøres i forståelse med afghanske verdier, og som man med rimelighet kan anta er realistisk. Dette betyr i praksis at norske soldaters handlinger må være styrt av langsiktige målsettinger og være varsomme med å «ordne opp» i noe som sett med norske øyne er uakseptabelt.