africa unite

Etiopia er landet hvor Ras Tafari ble født og Bob Marley kanskje skal begraves. Vi dro dit på festival.

«LOOK TO AFRICA», sa Marcus Garvey i 1920, «when a black king shall be crowned, for the day of deliverance is at hand». Da den etiopiske prinsen Ras Tafari ble kronet til keiser Haile Selaisse ti år senere, var det mange av Garveys etterfølgere på Jamaica som trodde Haile Selaisse var Messias. De ble kalt rastafarier, etter prinsenavnet Ras Tafari. I løpet av seksti- og søttitallet fikk bevegelsen en verdenskjent superstjerne. Bob Marley ville vært 60 år i år, og bursdagen hans ble feiret i Etiopia, rastaenes åndelige hjemland, med festivalen Africa Unite.

-  HEY, YOU! Are you here for Bob Marley?

To gutter står og henger på et gatehjørne i Kazanches, et nabolag med mange butikker og utesteder i Addis Abeba. I Etiopia kan de kunsten å henge. Overalt ser du gutter som lener seg på hverandre, holder rundt skuldrene på hverandre eller holder hender mens de lener seg på en husvegg, noen bildekk eller hva som måtte være tilgjengelig.

-  Bob Marley died long time ago, sier en av guttene og ler, han har en Eminem-trøye på seg.

Gjennomsnittsalderen i Etiopia er mellom 17 og 18 år. Forventet levealder er 40.

-  Welcome! How do you like Ethiopia?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Batam toro! sier vi, det betyr veldig bra på det etiopiske språket ahmarisk.

Latter igjen.

DET ER BOB MARLEY-seminarer, utstilling av Bob Marley-fotografier, avduking av Bob Marley-monument i en rundkjøring, parader og små konserter. Feiringen av Bob Marley og afrikansk enhet skal pågå hele måneden. Primus motor bak arrangementet er æresborger av Addis Abeba og Bob Marleys enke, Rita Marley. Det er hun som ønsker å gravlegge levningene av sin høyt elskede mann i Etiopia, men så langt har ikke forslaget fått aksept hos jamaicanerne.

For henne og stiftelsene hun har tatt initativet til er det viktigste med Africa Unite at Bob Marleys ideer får leve videre hos afrikansk ungdom. Derfor er ungdommer fra hele Afrika invitert for å samtale med akademikere, aktivister og Marley-familien. Hver dag står en ny Marley-sang som overskrift for diskusjonene: «One Love», «No Woman no cry» og så videre.

VI ER HER mest for musikken og for å oppleve den storbyen i Afrika hvor det kanskje skjer mest for tiden.

Addis Abeba betyr ny blomst . Og overalt reiser det seg nye blomster, byggverk som lotusblomster i skitten. Etiopere som utvandret under det kommunistiske Mengistu-diktaturet, har returnert til millionbyen og investert i forretninger og utesteder. Addis har også fått en borgermester som er veldig bevisst Addis Abebas rolle som Afrikas diplomatiske hovedstad. «Africa Unite» er ikke bare et ord rastaene liker å bruke; det er også blitt veldig aktuelt i diplomatiske kretser med den nye Afrikanske Unionen (AU). For litt over to år siden fikk Afrika sitt «EU» og Addis Abeba er kontinentets «Brüssel».

KYSS, KLEM OG HÅNDTRYKK ønsker oss velkommen på Habesha restaurant på Bole road. Vi har vært her før, og servitørene kommer for å hilse. Habesha er et av de beste stedene i Addis for å spise tradisjonell etiopisk mat, injerra-be-wat , som er en stor pannekake med ulike sauser på. Vi spiser av samme fat, og vi spiser med hendene. De overstrømmende blide servitørene i tradisjonelle etiopiske drakter går rundt med vaskevannsfat og sørger for at hendene våre er ordentlig rene før vi setter i gang. Etter maten (du blir fort stappmett av injerra ) drikker vi tej (etiopisk honningvin) og lurer på om vi skal dra til Agilgil for å se tradisjonell etiopisk live-musikk med dansere. Vi bestemmer oss for å droppe det denne gangen, og i stedet samle krefter til i morgen, den store konsertdagen.

VI HAR IKKE SOVET noe særlig likevel på grunn av nabolagets løse hunder og hylende hyener. Og nå viser klokka på veggen allerede tolv. Vi må bare hoppe i klærne og legge av gårde for å få med oss dagens konserter, men så kommer vi på at klokka viser etiopisk tid. Hanen har nettopp galt inn den første etiopiske timen i det etiopiske døgnet som går fra soloppgang til soloppgang. Det vil si at klokka etter vår tenkemåte er seks, og vi kan sove noen gode timer til.

Når vi våkner neste gang er det av musikk: Africa unite / cause we\'re moving right out of Babylon . Naboen har lagt bort den sedvanlige etiopiske synthesizer-musikken til ære for dagens hovedperson. Vi begir oss ut i den klare, lyse dagen. Overalt hvor det er høyttalere spilles det Bob Marley: Fra kaféene, de bulkete blå og hvite lada-taxiene og de små leire-kioskene strømmer reggea-musikken. Addis Abeba ligger på høyde med Galdhøgpiggen og høyfjellsola varmer godt like over ekvator. Vi møter gjetere som beskytter hodet mot sola med store sjal og menn i dress som holder dokumentmappa opp mot ansiktet av samme årsak. Vi nordboere tar på oss solfaktor seksten og caps og går i tog med tusenvis av andre som vil få med seg gratis konsert på Meskel square. Et par ganger i året møtes innbyggerne av Addis Abeba til store religiøse feiringer på nettopp denne plassen. Derfor føles det som høytid der vi nærmer oss plassen. Eller rett og slett festival.

DET HAR ALDRI blitt arrangert musikkfestival her før. Men etter Meskel-feiringene pleier gateguttene å storme plassen. Deretter stormer politiet gateguttene. Derfor tar politiet ingen sjanser. De er tydelig til stede på plassen og holder mengden på god avstand fra scenen. Området rett foran scenen er utelukkende for presse og festivaldeltakere som har klart å skaffe seg VIP-pass. De mest prominente plassene er holdt av til et knippe stivbente rastafarier i fargerike gevanter, sjal og tropehjelm. De sitter og vifter kongelig med hvert sitt flagg. Dette er rastafarienes eldstebrødre fra byen Shashamene litt sør for Addis Abeba. De utvandret fra Jamaica da Haile Selaisse ga dem landområdet i 1948. Litt som jødene, jobber de for at alle svarte, i hvert fall fra Jamaica, må få returnere fra diasporaen til Etiopia, det eneste landet i Afrika som ikke har vært kolonialisert.

Vi smører oss med tålmodighet og mer solfaktor seksten. En hvit jente med et stort hvitt sjal ber om å få låne litt solkrem.

-  Dere kommer til å bli populære her, smiler jenta som heter Nili Ohayon og er fra Israel.

-  Denne festivalen er til stor inspirasjon. Vi er mange fra Israel her, og vi føler en tillknytning til Etiopia. Det bor mange etiopiske jøder i Israel, forteller hun.

Vi treffer flere hvitinger, som vil låne solkrem; fra Italia, Tyskland og England, også japanere med små pistrete dreadlocks har funnet veien til Addis denne dagen.

PÅ DEN GAMLE BYMUREN over Meskel-plassen er det skygge og utsikt over hele festivalområdet og mengden på godt over 200 000 mennesker. Noen fjortisjenter har vaglet seg opp på muren og hyler slik bare fjortisjenter kan hver gang de hører noen toner de kjenner igjen. Nå er det Angelique Kidjo som spiller.

-  I love her! I love Bob Marley! I love Teddy Afro! svarer 15 år gamle Salame når jeg spør hvorfor hun er der. Om hun har vært på festival før?

-  Never, sier hun og sperrer opp øynene slik etiopere gjør når de flørter.

Det funker. Jeg blir flau. Hun ler triumferende.

Litt lenger bort, forbi noen gutter som danser og synger med et stort etiopisk flagg, sitter det en hvit dame. Vi spør på engelsk hva hun heter og hvor hun kommer fra.

-  I\'m from Norway. My name is Åse.

Åse Elvestad har dumpet borti festivalen ved en tilfeldighet. Hun er på ferietur i Etiopia sammen med noen venner. Åse forteller at hun har fått seg rom for 47 birr (ca. 47 kroner) på Taito hotell i Piazza, et koselig Italia-influert område med små kaffebarer og rimelig overnatting.

-  Jeg er bare fornøyd med å rusle rundt der. Vet du, jeg ble faktisk født i Etiopia. Jeg har aldri husket noe fra de to første årene av livet mitt, men når jeg kom hit så kjente jeg faktisk igjen lukter og lyder, sier hun.

DET ER LIKE FØR sola går ned. Vi kommer akkurat i tide for å høre Rita Marley og resten av Bob Marleys kordamer I-Three synge «Happy Birthday» for Bob.

Det er blitt mørkt og litt kaldt i fjellbyen Addis Abeba. Hvite duer vagler seg på toppen av scenen og flyr ned i rampelyset som var de en del av sceneshowet.

Ziggy Marley tar tak i én og setter den fri. Han skal innlede avslutningssangen «Africa Unite». Det er da han ber oss som står foran på VIP-området om å holde kjeft. Han vil høre massene der ute. De hundretusen som står bak. Han vil at de skal rope «Africa Unite», og han får en tolk til å oversette beskjeden sin til ahmarisk. Hele scenen er full. Teddy Afro, Angelique Kidjo, Bob Andy, Lauryn Hill, Zeleke Gesesse. Barnebarna til Bob Marley er der også. De hopper og danser. Noen av de stivbente rastaene fra Shashamene står også og vagger. Ziggy Marley griper mikrofonen og roper igjen: «Africa Unite». Og så hører vi et forsiktig ekko ute i natta: «Africa Unite».

HELT: Overalt hvor det er høytalere spilles det Bob Marley. I denne taxien er han nesten like stor som Jesus.
AMBASSADØR: Angelique Kidjo er goodwill-ambassadør for FN og superstjerne på Africa Unite.
GRATIS: 200 000 var samlet til gratiskonsert midt i Addis Abeba.
RASTA: Gamle rastavenner møtes igjen på reggeafestival i Etiopia. De første rastaene utvandret fra Jamaica til Etiopia i 1948.