Afrikansk mørke

God, men lettvint action om barnesoldater.

BOK: «Dette er Afrika, tenker jeg. Et kontinent der noen flykter fra en krig, noen vil vekk fra tørke, andre jakter på et bedre liv, noen skal bare finne noen som har flykta eller har kommet bort fra hverandre i denne evige vandringa, en hel verdensdel hvor folk flakker og veldig få finner hverandre igjen.» Dette nokså ensidige bilde gir Arne Svingen av det borgerkrigsrammede Elfenbenskysten i sin Brageprisvinnende ungdomsroman «Svart elfenben». Dit reiser en norsk fosterhjemsgutt sammen med kompisen Sam, for å finne Sams mor. På veien inn i det svarteste Afrika avdekkes Sams fortid som hasjrøykende barnesoldat, med groteske gjerninger på samvittigheten. Boka fungerer godt som en slags actionroman for ungdom. Den fokuserer på et høyaktuelt tema, som og berører det ondes problem. Samtidig er det en fengende fortelling om vennskap, kjærlighetssvik og barn som ikke får være barn.

Mørkets hjerte

Svingen har likevel et troverdighetsproblem. Boka er fortalt i jeg-form, der gutten hele tiden føler og analyserer med et refleksjonsnivå som ikke stemmer med en sekstenåring som gir faen i det meste. En stemme som riktignok er pakket inn i en språklig ungdomssjargong, men som av og til virker nokså malplassert. Som når Sam viser sitt sanne jeg. «Kidsa bare går mot oss, og jeg meier dem ned. Faen, faen, faen, roper han og puster uregelmessig. Det er som å sykle. Jeg er jo Action Man for faen.» Som de fleste andre på vandring inn i det svarteste Afrika bruker Svingen Joseph Conrads «Mørkets hjerte» som referansepunkt. Som egen research skal Svingen visstnok ha vært i Elfenbenskysten i 2004. Likevel har han blitt kritisert for å ha «lånt» flere passasjer nokså direkte fra polakken Ryszard Kapuscinskis Afrikabok «Ibenholt» (2003). Generelt gir denne actionpregede ungdomsboka et noe lettvint inntrykk - med hensyn til den tunge tematikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kidnapping

Svingens «Svart Elfenben» er likevel et mesterverk sammenliknet med Mette Newths «En plass i verden». Også hun setter søkelys på barnesoldater. Nærmere bestemt Ugandas «Herrens motstandshær», som har spesialisert seg i barnekidnapping. De siste 19 åra skal de ha stjålet nærmere 30 000 gutter og jenter, og omgjort dem til små drapsmaskiner eller sexslaver. En hårreisende problematikk, som nå stadig er i nyhetsbildet. Og som Newth naturlig nok gjerne vil gi (bortskjemt) norsk ungdom innsikt i. Men velment pedagogikk blir ofte slett litteratur. Og som ungdomsroman er denne nesten pinlig dårlig. Vi møter Nelson, som havner i klørne på en slem torturist i Herrens motstandshær. Han smugles til Norge for å drepe desertører. Der møter han en norsk jente, som har blitt voldtatt. Samt hennes venninne fra Kosovo, hvis mor og søstre ble voldtatt og drept.

Sammensurium

Newth lesser med andre ord på, og kanskje ville denne parallellføringen av groteske skjebner ikke blitt så kunstig, om Newth hadde gjort seg litt mer flid med det litterære. Det har hun ikke. Fortellingen framstår skjematisk, stiv, oppramsende og hastig. Språklig er det et sammensurium av en pedagogisk faktabasert saklighet, noe gammeldags veslevoksent, og noe nærmest barnebokaktig. Spesielt er den sentimentale lykkeskildringen av Nelsons barndom helt under pari. Her brukes et språk som er påfallende likt stilen til barnebokfabrikken som klekket ut Bobsey-barna og Hardy-guttene (uttrykk som «villstyringer», «frydefulle hyl»). En type litteratur som vel ikke faller innunder den pedagogiske Mette Newths nådeløse dom.