Afrikas kvinner, hiv og graviditet

«Hvis sjansen for at du tester positivt er 40 prosent, og du i tillegg blir utstøtt fra familien, banket opp av mannen, og det ikke finnes behandling, vil redselen hindre deg i å ønske å vite.»

Et barn er født hivsmittet i Francictown i Botswana, og vil dø av aids før hun begynner på skolen - moren er en av de 40 prosent gravide som bærer på hivviruset. Leveutsiktene i Botswana har gått ned fra 70 til 34 år. Forskning har vist at det går an å forhindre at barn smittes ved graviditet ved hjelp av enkel behandling. Medikamenter som AZT eller neviparin gitt i en dose til kvinnen rundt fødselen er effektivt. I Botswana har de i et par år tilbudt slik behandling. Kombinert med å avstå fra amming, kan 90 prosent nyfødte reddes fra hiv/aids. Men det er stor frykt for å teste seg for hiv. Hvis sjansen for at du tester positivt er 40 prosent, og du i tillegg blir utstøtt fra familien, banket opp av mannen, og det ikke finnes behandling, vil redselen hindre deg i å ønske å vite.

For å forebygge smitte av foster må kvinner få tilbud om rådgivning og hivtest under svangerskapskontrollen. De positive bør føde et sted de kan få medisinsk hjelp, og støtte til spedbarnsernæring etter fødselen. Dette krever et velfungerende, rimelig og tilgjengelig helsevesen. I byer i Vest-Afrika finner man et stort frafall fra alle ledd i behandlingskjeden. Selv land med fungerende primærhelsetjeneste som Botswana, opplever at kun 50- 80 prosent av kvinnene følger opp tilbudet. I land hvor helsevesenet fungerer dårlig, kan utfordringene bli store. En gynekolog fra Namibia sier: Jeg tror at selv med gratis medisiner vil det bli umulig for mange land å behandle de hivsmittede. Leger og sykepleiere må læres opp i å behandle hiv. Det kommer til å koste en del, og det vil trekke folk ut av jobbene for en tid. Vi har ikke laboratorier som kan følge opp effekten av behandlingen, og medisinene er ikke uten bivirkninger.

Å fremme amming har vært viktig. Markedsføring av morsmelkerstatning har vært sett på som farlig, fordi det ofte brukes feil. Men hiv kan smitte gjennom amming. Verst er det dersom moren både ammer og gir tillegg. En studie fra Durban har vist at om barnet bare får morsmelk, kan smitterisiko være mindre. Men det beste rådet til hivpositive mødre er altså å ikke amme. I Botswana har mødre fått melkepulver med seg hjem som de kan gi barnet. Noen vil ikke ha melkepulveret fordi de er redde for at om de ikke ammer, vil folk i nabolaget forstå at de er smittet. I Botswana skal de derfor starte en ny studie. De nyfødte skal daglig også få en liten dose AZT mens de ammes, for å forhindre at hiv i brystmelken skal smitte barnet. Men den ubehandlede moren vil neppe overleve. Barn som mister sin mor, har større sjanse for å dø. I Sør-Afrika i 1998 var også 13 prosent av mødredødsfallene forårsaket av aids. Hivsmittede mødre har ofte dårlig vektøkning i svangerskapet, oftere anemi og malaria, dårligere sårtilheling, og større risiko for blødning og barselfeber. Det er bra at man setter kreftene inn på å redde barna, men det sies for lite om å redde mødrene. Mange barn må vokse opp som foreldreløse.

I Sør-Afrika har man hatt harde diskusjoner om hiv/aids. Det har vært lansert teorier om at aids ikke skyldes hiv og seksualitet i det hele tatt, og at det er fattigdom alene som gjør at folk dør. Disse teoriene avsporer debatten om hva man faktisk kan og skal gjøre for å hindre epidemien å spre seg. Det er et langsiktig prosjekt å avskaffe fattigdom, og epidemien sprer seg NÅ! Strukturelle og kulturelle faktorer som arbeidsmigrasjon, salg av seksuelle tjenester, uvitenhet og mangel på kunnskap, dårlige helsetjenester, mangel på kommunikasjon om seksualitet, og myten om mannens behov for sex bidrar til nysmitte. En annen fattigdomsfaktor er prisen på legemidler. Det finnes legemidler som kan holde hiv/aidssykdommene i sjakk. Mange av disse er dyre, et års behandling av én person kan koste det mangedobbelte av de totale helseutgiftene for hver innbygger. For enkeltindividet kan utgiftene beløpe seg til hele månedslønner. Faren er at doser som skulle gå til en person, deles med flere; med dårlig behandlingseffekt og utvikling av resistens som følge. Prisene på legemidlene er tilpasset det pasienter og helseforsikringer i Vesten er villige til å betale. Patentrettigheter gjør det umulig å produsere liknende legemidler til lavere priser i de fattigere landene. Handelsrettigheter gjør det ulovlig å importere billigere preparater fra de landene som har begynt å produsere medisinen likevel. Legemiddelfirmaene står med ryggen mot veggen: På den ene siden vil de ha størst mulig profitt og beskyttelse, på den andre siden er det ikke bra for deres etiske omdømme at fattige folk dør fordi medisiner er for dyre. Kampen som aktivister har tatt opp for å få tilgang på medikamenter, har gitt noen resultater. Prisene på legemidler går ned, og en rekke legemiddelfirmaer donerer nå legemidler til bruk i fattigere land. Dette reiser etiske dilemmaer og store spørsmål. Egentlig burde legemidlene vært produsert til kostpris og gjort tilgjengelig uten at det skapes avhengighetsforhold til de enkelte firmaer. Noen går så langt som å kritisere firmaene for å styre behandlingen i enkelte land. Her har vi altså på den ene siden en rekke land med fattige, syke mennesker som det går an å behandle. På den andre siden har vi en rekke menneskerettighetskonvensjoner som skal sikre enkeltmennesket rett til liv, helse, utdanning og sosial trygghet. Og til sist har vi de rike investorers interesser i å beholde størst mulig profitt på sine produkter. Det ser ut som internasjonale patent- og handelsrettigheter har større innflytelse enn menneskerettighetene.

Det er disse konvensjonene hivaktivister i Sør-Afrika utfordrer. I høst har det vært store annonsekampanjer i avisene som har krevet retten til behandling av hivsmittede gravide. Den 14. desember kom det en dom i Sør-Afrika som påla staten å sørge for at alle gravide skal ha tilgang til gratis antiviralbehandling. Men det er økonomisk vanskelig og politisk kontroversielt. Bare 10% av landets gravide har ennå tilgang på neviparin. Dommeren har brukt den sørafrikanske konstitusjonen i sin domsutsigelse: paragrafen om retten til helse. Styresmaktene i landet mener de ikke har råd til dette på det nåværende tidspunkt. I mellomtiden vil de fattige ikke få behandling. Men man ser at flere arbeidsgivere supplerer sine nøkkelarbeidstagere med medisiner. Dette vil ofte være utdannede menn, f.eks. i gull- og gruveindustrien i Botswana og Sør-Afrika.

Det viktigste redskapet man har i kampen mot hiv og aids er tryggere sex, kondombruk og færre partnere. Dette er strategier det er vanskelig å få fart på. Man må også ta vare på alle dem som allerede er smittet, gi omsorg, pleie og behandle sykdommer. Hivrådgivningen sliter på sykepleiere, som synes det er trist å fortelle unge mennesker om en skjebne som er hard å bære. Studier har vist at antibiotikabehandling av vanlige kjønnssykdommer kan redusere smittsomheten av hiv med 40%. Tre av ti kvinner i det sørlige Afrika har slike infeksjoner som gir få eller ingen symptomer, ofte er de unge og fattige og har stor smitterisiko. Mennene har oftere symptomer, og oftere råd til å betale for medisiner hos en privat lege, som ikke tar smitteoppsporing og partnerbehandling så alvorlig.

Unge kvinner har liten råderett over egen seksualitet. Har de kjæreste, har de ofte ikke rett til å si nei eller å kreve kondombruk. I noen tilfelle kreves seksuelle tjenester av jenter fra lærere, sjefer eller andre med makt. I andre tilfelle vil eldre menn ha sex med unge jenter - endog barn - fordi de tror de blir kvitt hiv hvis de har sex med en jomfru. Hiv/aids er blitt en fattigdomssykdom, en sykdom som utfordrer menneskerettigheter, solidaritet og kvinners status. Kampen mot aids utfordrer en rekke av de prinsippene som styrer verden for tiden. Angår dette oss også etter TV-aksjonen?