Afrodites basseng

Grotesk og fantasifullt, men litt langdrygt om en verden på randen av undergang.

BOK: Enhver roman av Nygårdshaug er en forundringspakke, et skrin med mye rart i. Bøkene hans er rike på esoterisk viten, fantastiske hendelser og overnaturlige fenomener. Flere har handlingen lagt til ei nær framtid, preget av økologiske katastrofer og voldelige omveltninger. Det er mye hurlumhei i disse bøkene, men samtidig er de preget av en dyptfølt bekymring på jordklodens og menneskehetens vegne. Årets roman skiller seg ikke ut i så måte. Den knytter an til «Prost Gotvins geometri», men all ytre dramatikk til tross virker den imidlertid mer anstrengt enn denne. Handlingen tværes mer ut, og mellomspillene er ikke fullt så fengende. Kjeder seg gjør man likevel ikke.

En mann med Nygårdshaugs fantasi blir sjelden kjedelig.

Nygårdshaug er en ynder av særegne navn. Denne gang heter hovedpersonen Jonar Snefang. Jonar er sambygding av Gotvin, som har etterlatt ham ei kiste med mysteriøst innhold, bl.a. et skrin som Gotvins hustru har funnet i Sahara, og som kobles direkte til den franske forfatteren og krigsflygeren Saint-Exupéry.

Slike koblinger er Nygårdshaug en mester i å utnytte, men i første omgang er sammenhengene uklare.

Uthalingsteknikken likner den vi finner i kriminalromanene hans. Et hovedelement bygger på antakelsen av at telepatisk kontakt er mulig. I sine drømmer blir Jonar stadig oppsøkt av en ung kvinne, Ooni, som vandrer ensom omkring i den samme ørkenen som Saint-Exupéry forsvant i. Etter hvert blir det klart, først for leseren, seinere for Snefang, at kvinnen faktisk eksisterer.

På snedig vis blir denne kvinnen knyttet til en mytologisk forestilling om «det kvinnelige» som mer livsfremmende enn «det mannlige». Feminister bør derfor ta en titt på Nygårdshaugs bøker.

Som forfatter er han maskulinistisk så det forslår, men skinnet bedrar. Det formidles mange «myke» verdier.

Her viser de seg ikke bare i forestillingene om det urkvinnelige, som romantittelen henviser til, men også i skildringen av hovedpersonens nære forhold til sin niårige sønn.

Før skrinets gåter blir avdekket, og Ooni endelig materialiserer seg, er det litt av et skrekkscenario som oppstilles. Med sin sønn har Snefang trukket seg tilbake til et øde sted i Østerdalen da de en dag oppdager at en eksplosiv plante- og trevekst truer med å begrave dem. Et Cessna-fly gjør det mulig for dem på mirakuløst vis å unnslippe, men snart blir de klar over at hele menneskeheten er i ferd med å gå under.

Denne undergang er skildret i grelle farger. «Afrodites basseng» er i det hele en riktig skrekk- og eventyrroman, grotesk, og finurlig uttenkt, men samtidig så overdreven at den ikke virker direkte skremmende, slik José Saramagos «En beretning om blindhet» gjør - en roman som denne kan minne svakt om.

Den hadde tjent på å bli strammet noe inn, men forfatteren er jo en mann som vet å holde lenge på sine hemmeligheter. I eventyrets verden blir jo heller ikke skrinet med det rare i åpnet med en gang.