MÅTTE SI FRA: Etter lesning av Vigdis Hjorths nye roman, har Ingunn Økland i Aftenposten funnet det riktig å rope et varsko om situasjonen i kongeriket. Foto: Stein J. Bjørge, NTB Scanpix
<div><br><div><br></div></div>
MÅTTE SI FRA: Etter lesning av Vigdis Hjorths nye roman, har Ingunn Økland i Aftenposten funnet det riktig å rope et varsko om situasjonen i kongeriket. Foto: Stein J. Bjørge, NTB Scanpix


Vis mer

Aftenposten setter forfatterne i skammekroken

Ingunn Økland oppfinner kruttet og håper at dikterne vil ta seg sammen.

Kommentar

Litteraturkritikeren Ingunn Økland har rykket ut mot den såkalte «virkelighetslitteraturen», til de grader at sosiale medier visstnok skjelver av ytringskåte litterater. Etter mye grubling har Økland åpenbart funnet ut at nå må noen si fra at «litteraturen er på villspor». Bakgrunnen er at forfatterne «fråtser i selvbiografiske familiekonflikter» og at «det har gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer», som hun uttrykker det. Hun skriver som om hun er den eneste som har oppdaget dette i sin fulle gru, bortsett fra professor Marianne Egeland, som driver sitt eget, lille, litterære moralkontor på Blindern.

Økland og Egeland setter utvilsomt fingeren på et problemfelt. Men det har de sannelig ikke vært alene om. Verken den såkalt selvbiografiske trenden eller kritikken av den er noe nytt. Den som hevder at det har vært «stille om ‘Min kamp’», slik Økland påstår, må ha befunnet seg på en feil klode temmelig lenge. I tillegg til sider opp og sider ned med panegyrikk verden over, er også de etiske sidene ved verket tatt opp og diskutert. Men det er selvsagt som med været, alle snakker om det, ingen har gjort noe med det. Før Økland trår til.

Økland skriver at hun verken tror på en litterær «vær varsom-plakat» eller «juridiske ordninger». Hun sitter og venter på at «forfatterstanden selv skal skifte retning». Jøje meg. Hun venter kanskje på et vedtak i Forfatterforening, en kollektiv beslutning: OK, vi skal ta oss sammen. Ikke noe mer herjing med mor og far, bestemor og bestefar, søsken og barn, venner og kjente. Nå forsøker vi i stedet å gjøre som de gjorde i gamle dager, finne på historier selv. Vi er da diktere, ikke sant? Er ikke skaperkraft vårt mellomnavn? Den debatten Økland tror hun setter i gang, har rast i mange år allerede. Litterære trender kommer og går. Selvsagt får hun før eller seinere rett i at vinden vil snu og at for eksempel fantasien snart vil få en renessanse.

Men derfra til å skjære alle over en kam slik Økland gjør, er det et drøyt stykke. Eksemplene hun trekker fram, spenner fra de ressursterke, svenske jålebukkene Horace Engdahl og Eva Witt-Brattström med sine patetiske ekteskapskonflikter til dypt seriøse verk av Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og Merethe Lindstrøm.

Merkelig nok er ikke Linn Ullmann med i selskapet. Eller Tomas Espedal. Han har holdt på i bekjennelsesbransjen i snart 30 år. Og gjør det fortsatt. Før ham har forfattere drevet på med dette i hundrevis av år. Strindberg, Jølsen, Sandel, Mykle, Sandemose. Å utrede denne såkalte trenden ville fordre en tjukk bok. Tror Ingunn Økland at verk som «Min kamp», «Arv og miljø» eller «Fra vinterarkivene» er skrevet først og fremst for å «utlevere levende mennesker i fortløpende rapporter fra norsk hverdagsliv», som hun skriver? Måten Økland omtaler disse verkene på, røper en fundamental mangel på innsikt i og ydmykhet overfor den kunstneriske prosessen forfatterne nødvendigvis har vært igjennom.

Hos dikteren ligger også det moralske kjernepunktet. Til sjuende og sist dreier det seg om forfatternes samvittighet, og den er de helt alene om. Verken forlagsredaktører, påtalemyndighet eller Aftenposten-kritikere kan hjelpe dem å skille mellom rett og galt. Det er dette som ofte kalles personlig ansvar.