MANGFOLDIG ROLLEGALLERI: Manuel Garcia-Rulfo, Daisy Ridley og Leslie Odom jr. i «Mord på Orientekspressen»:
MANGFOLDIG ROLLEGALLERI: Manuel Garcia-Rulfo, Daisy Ridley og Leslie Odom jr. i «Mord på Orientekspressen»:Vis mer

SIGNALER

Agatha Christie og de andre

Suksessforfatteren hadde problematiske holdninger til minoriteter.

FILM: Et av trekkene ved «Mord på Orientekspressen», Agatha Christies krimklassiker fra 1934 som nå er blitt film, er at den egentlig er særs lite orientalsk. Passasjerer og ansatte i den luksuriøse togvognen der mordet finner sted, er blekansikter med bakgrunn fra USA og Vest-Europa. Dette har regissør Kenneth Branagh gjort noe med: Den italienske passasjeren er i filmen blitt meksikansk, og obert Arbuthnot er nå en svart amerikansk lege hvis historie om å trosse rasismen blir fortalt underveis. De to blir gjenstand for henslengt rasisme fra noen av medpassasjerene.

Det er interessant at disse endringene gjøres i et verk av en forfatter som var litt ute å skli i motsatt retning, i den grad at både samtidens og ettertidens lesere har syntes det er vanskelig å forholde seg til. Romanen som på norsk en gang het «Ti små negerbarn», og hadde en grovere originaltittel, har forlengst skiftet navn, men det er ikke det eneste stedet i forfatterskapet der nedsettende slangord brukes om ikke-hvite. Mest påfallende er imidlertid skildringen hennes av jøder. Finansmannen Isaacstein i «Brevet som drepte» fra 1925 har en sterk annerledeshet ved seg; de britiske jaktklærne sitter dårlig på ham, han har ugjennomtrengelige, kobralignende øyne og — uff — en stor, krokete nese. Blant Christies amerikanske leserskare, der det var enn større andel med jødisk bakgrunn enn i Storbritannia, var det mange som skrev til forlaget hennes for å gi utttrykk for hvor ubehagelig slikt var å lese.

Men det er en utvikling i Christies skildringer av jødiske personer, selv om de fortsetter å ha en fremmedhet ved seg. Biografer mener å se en endring fra midten av 30-tallet. Kanskje var knekkpunktet da Christie og ektemannen møtte en tysk kunstdirektør i Bagdad i 1933. Direktøren snakket om at jødene måtte utryddes. Christie skjønte at han mente det helt bokstavelig, og ble rystet. I «Tragedie i tre akter» fra 1935 er det en ung jødisk mann som ender opp som den romantiske helten, med armene rundt den engelske adelsfrøkenen.

Christie-biograf Gillian Gill beskriver Christies tidlige antisemittisme som «idiotisk bevisstløs snarere enn ondsinnet», og ikke så ulik gjengse holdninger i Storbritannia i forfatterens egen tid. Det er også en side av saken at Christie bestandig er satirisk, og at hun bruker både Isaacstein og sin aller mest berømte utlending, belgiske Hercule Poirot, for å vise frem hvor provinsielle og skeptiske til alt ukjent britene selv kunne være. Poirot selv sier et sted at han gjør seg mer belgisk når han avhører mistenkte, fordi det uvegerlig fører til at de undervurderer ham.

Kanskje handler historien om antisemittismen hos Agatha Christie først og fremst om modning, om noe som ikke skal stikkes under stol, men som kan brukes som vitnesbyrd om at det både er mulig og viktig å konfrontere seg selv og justere kursen.