Åge Aleksandersen & Sambandet

Stødig igjen.

CD: Det hviler alltid en forventning om den definitive kunstneriske gjenreising når man putter en ny Åge-plate i spilleren. Han har «vært tilbake» i noen år og plater nå, cirka fra «Linedans» (2002) og fram har vært en god Åge-periode. En vellykket manøver har vært å få Sambandet på beina igjen i en utgave som gir vår mann ekstra bånndrag og kraft. «Katalysator» er nok heller ikke den «Levva livet»-aktige maktdemonstrasjonen vi drømmer om, men det er solide saker igjen, hvor Åge spiller ut sine ulike låtskriverpersonligheter – fra alvorstynget ombudsmann for de svake («Rebecca»), personlig og rørende ballademester («Lørdagsbarn») til stødig leverandør av feststemt trønderrock. Det sistnevnte leveres stort sett på riktig side av rølpelinja. Denne nesten litt formulariske variasjonen gir fort et litt sprikende helhetsinntrykk, men summen av delene svært akseptabel. Han posisjonerer seg inn mot Lundell/Springsteen-kraftrock i tittellåten, byr på «Lay Lady Lay»-tilløp «Høstsang» og møter seg selv cirka 1985 på den øsende «Monster». Kanskje Åge nå er såpass i siget at han burde overlate produsentstolen til yngre krefter og slik på den nivåhevingen som har vært antydet de siste årene. Kåre Vestrheim, er du ledig?