TEATER: For andre gang på en uke har skuespillet «Enron» premiere på en norsk scene. På Teatret Vårt i Molde var teksten kraftig bearbeidet, på Det Norske Teatret er forestillingen tettere på originalteksten. Dessverre gjør dette at svakhetene i stykket synes nesten bedre.På 90-tallet var Enron en av de store suksesshistoriene i amerikansk næringsliv. De utnyttet dereguleringen av energimarkedene til å vokse i et fritt marked. Men det evige jaget etter stadig bedre resultater førte til at ledelsen begynte å trikse med tallene. Da bobla sprakk gikk milliardselskapet konkurs. Revisjonsgiganten Arthur Andersen gikk med i dragsuget. Det samme gjorde de ansattes sparepenger og pensjonsfond. Usympatiske Den unge dramatikeren Lucy Prebble har brukt teatrets virkemidler til å fortelle historien om Enron. Her er finansinstrumenter blitt til kjøttetende dinosaurer, Arthur Andersen er redusert til en buktaler med dukke, Lehman Brothers er to brødre som deler samme dress. Men kjernen er fortellingen om menneskene: Lederne i Enron, og først blant dem direktør Jeff Skilling, her spilt av Mads Ousdal.Problemet er at hovedpersonene blir endimensjonale, usympatiske. Skilling går på aggresjon, finansdirektøren mangler sosiale evner, styreformannen lever i sin egen boble, den kvinnelige direktøren blir bare sympatisk i forhold til hovedmotstanderen Skilling. Gjennom skuespillet utvikler skikkelsene seg lite, de blir bare stadig mer aggressive.Dette er kanskje mennesker uten et rikt indre liv. Men skal man lykkes med å skildre slike miljøer, må de realistiske detaljene bli helt presise. Her sitter heller ikke replikkene, ordfektingen går i for langsomt tempo — karakterene og replikkene blir ikke troverdige. Det er som forflytningen fra engelsk til norsk har fjernet for mange av de små, helt nødvendige referansene. Når skuespillerne skal ta sats er det som konstruksjonen ikke tåler trøkket. Skikkelsene reduseres til rasende mennesker i melodramatiske, men hule konflikter. De beste scenene i stykket er de to der Skilling er alene med sin lille datter, de har et befriende snev av menneskelig varme. Ellers er vi redusert til å se på to timer med mennesker som jevnt over er både slemme og dumme, selv om de skal være aldri så smarte. Livet i bobla Prebble og forestillingen lykkes ikke med å ta oss med inn i disse menneskene liv, vi ser ikke livet i bobla slik det ble opplevd inne i bobla. Da kan vi heller ikke skjønne dem.John-Kristian Alsakers er imponerende og storslått — men den er også med på å gjøre menneskene mindre. Og dramatikerens grep med en slags scenisk magisk realisme, med dinosaurer, buktalere og et styre fullt av hvite, blinde mus får ikke effekten de bør ha når troverdigheten i kjernen ikke sitter. Teater skal ta oss med inn i fremmede verdener. Denne gangen forble finansverdenen fremmed og framføringen flat.EN KALD VERDEN: Jan Grønli som Ken Lay og Mads Ousdal som Jeffrey Skilling sliter med å engasjere oss i fortellingen om Enron. Foto: L-P Lorentz«Enron»Av Lucy PrebbleDet Norske Teatret, HovedscenenFlatt drama om finansdrama.