Kommuner og regioner

«Ah, du er fra Florø, ja? Nesten Innlandet, det»

Regionellareformen.

Kommentar

Jeg er vokst opp i de dype østerdalske skoger. Riktig nok i en by (Elverum), men like fullt i gran-, elg- og furu-fylket Hedmark. Diskusjonen om «rett» og «feil» side av Mjøsa (spesielt populært blant folk i Lillehammer, Hamar og Gjøvik) interesserte meg aldri, for i min verden var «øst for Glomma» den eneste relevante referansen for geografisk og kulturell tilhørighet.

Selv om den ferdigstilte regionreformen verken flytter på trær eller elver, rører den ved avstandsbevisstheten. De om lag 190.000 innbyggerne i Oppland fylke, skal nå slå seg sammen med et ditto antall i Hedmark. Den nye regionen «Innlandet» får et samlet areal på over 50.000 kvadratkilometer, og vil bebos av nærmere 7,5 prosent av Norges befolkning.

Det blir svært, men ikke nok med det! Den nye regionen, hvorav halvparten av den er opphav til min svake, men like fullt tilstedeværende skogsidentitet, grenser nå til ikke mindre enn tre store kystfylker. Fra helt sør i den nye regionen Hordaland og Sogn- og Fjordane (si det fort fem ganger!), forbi Møre og Romsdal, til helt nord i Trøndelag.

«Ah, du er fra Florø, ja? Nesten Innlandet, det», kan jeg nå si. Det er ikke dårlig for en som er vokst opp nærmere Østersjøen enn Geirangerfjorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Humoristiske utslag til tross: Ikke en floskel forble ubrukt da Jan Tore Sanner la fram den nye kommune- og regionreformen i går. «Større, bedre, mer funksjonelt, styrket og levende lokaldemokrati, styrket vekstkraft, styrket samfunnsutvikling, bedre samarbeid», og min personlige favoritt, «utviklingsrettet innsats» var omtrent så presis statsråden ønsket å være.

Regjeringens dårlige arbeid med å overbevise folk om behovet for kommunereform, trekkes ofte fram som en av årsakene til at reformen ikke ble like omfattende som lovet. Selv om fordelene ved sammenslåing var klart som dagen for flere eksperter og sentrale kommunepolitikere, og denne avisa, tapte Sanner og regjeringen for folkets tvil. Det blir riktignok både færre fylker og færre kommuner, men en ren seier er det ei.

Høyre og Fremskrittspartiets største nederlag i regionreformen blir servert allerede i andre avsnitt i deres egen proposisjon: Alle de tre forvaltningsnivåene vi har i dag videreføres. Fire år i regjering var ikke nok til å kvitte seg med fylkeskommunen. Selv ikke med reformvennlige samarbeidspartier, har regjeringen Stortingsflertallet med seg. Det er ingen liten kamel å svelge for Høyre og FrP, som etter valget proklamerte at fylkeskommunens levetid bare handlet om hvor raskt det var mulig å avvikle.

Men vi skal kanskje ikke være for harde mot Sanner og regjeringen. Fylkesgrensene slik vi kjenner dem har ikke forandret seg siden midten av 1800-tallet. Et av talepunktene for kommunereformens suksess var at det i 2020 vil være 356 kommuner. Det laveste antallet siden formannskapslovene ble innført i 1837.Vi kan vise forståelse for at en handlekraftig reformator må ha is i magen. Ting tar tid, også i politikken.

Det er grunn til å tro at kampen for å slå sammen flere kommuner og regioner vil fortsette. Regionreformens største vepsebol har til nå vært de nordligste fylkene, hvor sammenslåingsspørsmålet står uavklart i Sanners proposisjon. Behandlingen utsettes, og kan trekke ut til etter valget.

En av årsakene er at regionreformen legger opp til en fylkesforvaltning der strategisk utvikling av regionene vil få en større plass enn i dag. Det gir utslag i alle regioner, men kanskje særlig i de nordligste, hvor det kan ligge an til storkrig mellom Bodø og Tromsø – både om å bli fylkeshovedstad, men også om hvorvidt det blir en eller to regioner i nord. I kamp om ressursfordeling, politisk påvirkning og hovedprioriteringer, har det mye å si hvor maktsentret havner.

Da Jan Tore Sanner presenterte reformen i går, la han også fram endringer i oppgavefordelingen. Blant regionenes nye oppgaver finner vi ansvar for fiskerihavner (så nært, men akk så fjernt, for Innlandet), kjøp av innenlandske flyruter, tilskudd til private lufthavner, tilskuddsmidler innen landbruket, midler til kulturinstitusjoner, friluftsoppgaver og mer forpliktende regional planlegging. Kommunene tar over tannhelsetjenesten, flere barnevernsoppgaver, og sosial boligpolitikk.

Det er en endring fra tidligere, men det er ingen revolusjon. Overordnet kan det virke som regjeringen presenterer en ganske dårlig forberedt reform. Noe Sanner også indirekte innrømmer, når han slår sammen og reformerer først, for så å sette ned et ekspertutvalg som skal se på hvilke nye oppgaver fylkeskommunene kan få. Det burde vært omvendt.