IKKE BARE AI: Kina har en rekke kunstnere i verdensklasse. Song Dong er kjent for store rominstallasjoner, som denne i Vancouver Art Gallery. I 2012 kommer han til Bergen Kunstmuseum, røper diektør Erlend Høyersten. Foto: Ma Dan/Xinhua Press
IKKE BARE AI: Kina har en rekke kunstnere i verdensklasse. Song Dong er kjent for store rominstallasjoner, som denne i Vancouver Art Gallery. I 2012 kommer han til Bergen Kunstmuseum, røper diektør Erlend Høyersten. Foto: Ma Dan/Xinhua PressVis mer

- Ai Weiwei er bra, men han er fortida

I skyggen av verdenskjendisen Ai Weiwei står resten av den enorme, mangfoldige kinesiske kunstscenen.

Denne uka  har en liten gruppe kinesere fartet Oslo og Stavanger rundt, med støtte fra norske UD, for møter med norske kunstinstitusjoner.

- Kunne vi fått varmt vann?

En beskjeden kulturforskjell melder seg: Wang Weiwei, den ene av de to kuratorene vi har satt oss ned med i Oslo, nikker mot karaffelen og opplyser høflig at kinesere helst ikke drikker kaldt vann om vinteren.

Wang kommer fra samtidskunstmuseet MOCA Shanghai; kollegaen Sun Ning er fra Platform China i Beijing. En tyngre kulturforskjell er den mellom kinesiske og norske driftsvilkår for kunstproduksjon:

- Statsstøttede kunstnere og institusjoner her er så heldige, sukker Sun.

- Det er ikke noe støtte å få for non-profit-steder som Platform. Vi har måttet omdanne oss til et semikommersielt galleri som representerer kunstnere og selger kunst.

- Hos oss kommer alle midlene fra direktøren som er forretningsmann og handler med jade. Vi har ingen alternative ressurser, sier Wang.
 
Etter kulturrevolusjonens slutt i 1976 har landets kunstliv sett vanvittige omslag. En første milepæl var Deng Xiaopings innføring av «den åpne dør» i 1978, da kontakt med omverdenen ble mulig.

Omdømmet: Folk tenker fort bare på Ai Weiwei og det sterke markedet. Men vi fra den nye generasjonen tror mest på samtidskunsten: De unge kunstnerne, sier kurator Sun Ning fra Beijing, her på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet
Omdømmet: Folk tenker fort bare på Ai Weiwei og det sterke markedet. Men vi fra den nye generasjonen tror mest på samtidskunsten: De unge kunstnerne, sier kurator Sun Ning fra Beijing, her på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet Vis mer

Åttitallet er kjent som en vestliginspirert renessanse som fostret blant andre Ai Weiwei; etter Tiananmen-massakren i 1989 ble staten restriktiv, men samtidig ble utlandet - og markedet - svært så interessert i kinesisk kunst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter 2000 har staten snudd, og kunst får vises i museer igjen, også den politiske. Dog sitter Ai i dag i husarrest, og det er ikke første gang.

- Jeg har stor respekt for Ai Weiwei. Han er veldig viktig i kinesisk kunsthistorie, sier Wang.

- Men å tenke på et lands kunst og nevne bare ett navn er veldig «old style».

- Han er bra, men han er fortida, sier Sun.
Dette landet er komplisert, forklarer Wang, og de siste tretti årenes politiske kastevinder har skapt stor variasjon i typen kunstnere.

Sun legger til at Ai (f. 1957) representerer sin generasjon, og at yngre kunstnere står for noe annet:

- For kunstnerne jeg jobber med, handler det ikke om å kjempe mot det politiske systemet som for Ai. Det er ikke deres business.

Hun understreker at det er snakk om en utvidelse av spekteret, ikke et paradigmeskifte.

Tett program: Wang Weiwei og resten av gruppa fra gallerier og museer i Beijing, Shanghai og Guangzhou besøkte blant annet Unge Kunstneres Samfunn og Astrup Fearnley Museet i Oslo, og Tou Scene i Stavanger.  Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet
Tett program: Wang Weiwei og resten av gruppa fra gallerier og museer i Beijing, Shanghai og Guangzhou besøkte blant annet Unge Kunstneres Samfunn og Astrup Fearnley Museet i Oslo, og Tou Scene i Stavanger. Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet Vis mer

- Ais generasjon bruker kunst og kultur som et redskap. De yngre synes kunsten bør være lag på lag, mettet. De prøver å bidra med tenkning og bevisstgjøring heller enn overtalelse.

Noen bidrar også med kunstmarkedets heteste salgsobjekter, forteller de siste åras statistikker. Gir Kinas økonomiske vekst en risiko for at kunstproduksjonen blir gjennomkommersialisert og autonom kunst skvises, Sun Ning?

- Interessen for markedet handler ikke egentlig om kunst, faktisk ødelegger den for den egentlige samtidskunsten. Investorene tror det bare er enda et marked. Men det er greit nok: det er mange typer kunstnere. Noen henvender seg til markedet, noen til museene. Noen til biennalene, noen til messene ...

På Astrup Fearnley Museet et steinkast unna styrer direktør Gunnar Kvaran. I 2007 co-kuraterte han en større utstilling med ny kinesisk kunst i museet. Har feltet endret seg siden da, og etter finanskrisen?

- Hvilken finanskrise?, ler Kvaran.

For det kinesiske markedet er i kraftig oppgang. Andelen kinesere blant verdens sterkeste kjøpere hos auksjonshusene økte med 20 % bare i første halvdel av 2011, melder Die Zeit.

Kvaran møtte nye, interessante aktører da det kinesiske følget besøkte ham denne uka. Men han spør seg hvordan utvalget er gjort.

Arbeidsro:  Atelieret norske kunstnere får disponere hos Platform China i Beijing. Foto: Ane Graff
Arbeidsro: Atelieret norske kunstnere får disponere hos Platform China i Beijing. Foto: Ane Graff Vis mer

- Det hadde vært interessant å få besøk av for eksempel den nye direktøren for Ullens Center i Beijing, og representanter for Vitamin Creative Space i Guangzhou, ShanghArt i Shanghai eller Para/Site fra Hong Kong. Alle som virkelig har vært synlige i Kina.

Oda Fiskum, som arrangerte turen på oppdrag fra ambassaden i Beijing og UD, kommenterer at initiativet kom etter interesse fra lokale kinesiske aktører som ambassaden hadde kontakt med.

- Ullens Center vurderte vi lenge, men hadde vanskeligheter med å få en god kandidat derfra. Det viktige var en gruppe av personlig motiverte deltakere.

Erlend Høyersten, direktør ved Kunstmuseene i Bergen, kom nettopp hjem fra Kina og møter med Ai. Museet planlegger å vise ham i oktober 2012. Han mener det er en misforståelse at det er selve kunsten til Ai som er kontroversiell:

- Den oppfattelsen bør justeres noe: kunstnere har både takhøyde og status. Mange er superkjendiser. Men Ai bruker posisjonen til å ytre seg politisk. Ikke minst bruker han sosiale medier - Twitter og YouTube - til å kritisere regimet.

I Oslo bekrefter Gunnar Kvaran at bildet er komplisert:

- Det er faktisk vanskelig å få helt grep om Ais politiske posisjon, selv etter å ha snakket med ham.

Han forteller at også andre kinesiske kunstnere, for eksempel Huang Yong Ping og Liu Wei som museet har vist, er politiske.

- Men det er ved hjelp av en annen, mer subtil retorikk. Ai opptrer i Kinas sosiokulturelle miljø som en mer radikal provokatør, sier Kvaran.

Louis Vuitton var noe av det første publikum møtte da Kinas Nasjonalmuseum åpnet igjen etter fire års renovasjon i sommer. Veskeutstillingen skulle markere merkets tjueårsjubileum i Kina, verdens raskest voksende marked for luksusartikler.

Wang og Sun kimser av vår hjemlige strid om hvor Munch-museet skal ligge:

- Dere har i alle fall et Munch-museum.

Ikke bare hos private, men også i de statlige museene i Kina kan nær sagt hvem som helst betale leia og stille ut, uten at museets kunstfaglige kompetanse er involvert. Lambda-striden blekner.

- Ærlig talt, dere har ikke noe problem.