AIDS og Nobelprisen

Nobelprisen i medisin ble i år delt mellom tyskeren Harald zur Hausen som fikk prisen for sin påvisning av HPV-virusets årsaksrolle ved kreft i livmorhalsen, og de to franske virologene Françoise Barré-Sinoussi og Luc Montagnier som fikk sin halvdel av prisen for oppdagelsen av hiv, viruset som forårsaker AIDS og beslektede sykdomsbilder.

Det er skuffende at norske medier så å si fullstendig har unnlatt å omtale årets medisinske Nobelpris, siden det dreier seg om to meget viktige forskningsområder med store implikasjoner for moderne medisin. Denne unnlatelsen reflekterer sannsynligvis den kritikkverdige mangel på forskningsinteresse og -kompetanse som preger norske medier med noen få hederlige unntakelser.

Det er imidlertid flere forhold ved årets Nobelpris som fortjener kommentarer, spesielt honoreringen av de franske HIV-forskerne. Det hersker ingen tvil om at oppdagelsen av viruset vi i dag kaller hiv, fortjener en Nobelpris, og det er heller ingen tvil om at de to franske forskerne fortjener å hedres.

Ikke sjelden vil det ved tildelingen av prisen herske en viss tvil om rettferdigheten ved avgjørelsen. Bl.a. vil man av og til spørre om andre like fortjente personer er blitt oversett. Dette er langt på vei uunngåelig. Ved pristildelinger løftes enkeltpersoner fram, mens nye forskningsresultater oftest er resultat av mange forskeres innsats, både i samme team og i konkurrerende grupper. Ved årets tildeling er imidlertid denne problemstillingen langt mer påtrengende enn vanlig. I kulissene spøker en tredje fremragende AIDS-forsker, amerikaneren Robert Gallo, som etter manges oppfatning burde vært medvinner av årets pris.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1983-84, da virusårsaken ved AIDS ble oppdaget, var det et meget jevnt kappløp mellom de franske forskerne ved Pasteur-instituttet i Paris og Robert Gallos gruppe ved National Cancer Institute i USA. Denne konkurransen ble til dels dramatisk og fikk også stor publisitet på grunn av gjensidige beskyldninger om uredelighet og rettssaker om patentrettigheter.

Striden ble etter hvert bilagt, bl.a. ved det helt uhørte i forskningsverdenen at den daværende franske statsminister Jacques Chirac og president Ronald Reagan i en felles erklæring i 1987 fastslo at æren for virusets oppdagelse måtte deles mellom de to forskergruppene. Vel så interessant er det imidlertid at Montagnier og Gallo i seinere artikler i det prestisjetunge tidsskriftet Nature i 2002 selv fastslår at de er medoppdagere av hiv. Den svenske Nobelkomiteen har altså valgt å ignorere forskernes egen oppfatning av saksforholdene. Det skal

tilføyes at Montagnier etter pristildelingen har uttalt at også Gallo burde vært hedret.

Selv om Nobelkomiteens utelatelse av Gallo ved årets pristildeling er beklagelig, er det uansett av stor betydning at det er fastslått at oppdagelsen av hiv fortjener den mest prestisjetunge av alle priser. En gruppe «dissidenter», døve for vitenskapelige argumenter, har i en årrekke arbeidet for å så tvil om HIV-årsaken ved AIDS, med potensielle skadevirkninger for både forebyggelse og behandling av HIV-infeksjon og AIDS. Det ville være å håpe at denne lille, men av og til høyrøstede gruppe nå forstummer. Det er dessverre ikke sannsynlig, og de første protester fra denne leiren mot årets pristildeling skal allerede være mottatt i Stockholm.

Nobel-prisen i medisin og fysiologi ble utdelt første gang i 1901 til Emil von Behring for hans arbeid med serumterapi ved difteri. I de neste 50 åra hadde mange pristildelinger klare kliniske implikasjoner. Siden siste krig har imidlertid pristildelingene til grunnforskning helt klart dominert, mens fremragende klinisk forskning sjelden blir honorert.

Det må innrømmes at det nok er atskillig enklere for priskomiteen å påpeke viktige oppdagelser og enkeltpersoners innsats innen grunnforskning. Nobelkomiteens nokså ensidige favorisering av grunnforskning er imidlertid uheldig. Grunnforskning er selvsagt av den største betydning. Mange synes imidlertid å ha den feilaktige oppfatning at viktige oppdagelser innen grunnforskning nærmest automatisk vil komme klinisk medisin og pasienter til gode. En litt malisiøs lesning av Nobelkomiteens pressemelding kunne gi inntrykk av at komiteen deler denne oppfatningen, med sin omtale av den imponerende forskning som siden oppdagelsen av viruset har ført til enorme framskritt i diagnostikk og behandling av HIV-pasienter og har endret AIDS-sykdommens ansikt i vestlige land.

Sannheten er imidlertid at det er en enorm oppgave i moderne medisinsk forskning å bringe enkeltoppdagelser i grunnforskningen videre slik at de kommer pasientene til gode.

Denne brubyggende forskningen, av og til kalt translasjonsforskning, er faktisk like viktig som grunnforskningen, og krever like mye kreativitet, kunnskaper og arbeidsinnsats. Likevel har denne forskningen til dels vanskelige kår, også i vårt eget land. Honorering av fremragende innsats også innen denne type medisinsk forskning med prestisjetunge forskningspriser som Nobelprisen ville uten tvil vært en oppmuntring til ytterligere innsats, og derved økt prisens nytteverdi for menneskeheten slik Alfred Nobel uten tvil ønsket med sitt testamente.