Aidskampen - en kamp for kvinner

NELSON MANDELA besøker denne uken Norge for å bidra til å vekke folks oppmerksomhet og engasjement for vår tids mest dødelige epidemi: aidsepidemien. Selv om 14 000 mennesker smittes av hiv og 8 000 mennesker dør av aids hver dag, kan man spørre seg om det internasjonale samfunnet virkelig har skjønt alvoret i situasjonen. I alle fall når vi vet hvor mye mer som kunne og burde vært gjort for å bekjempe epidemien og de dramatiske konsekvensene den har for millioner av mennesker, særlig i fattige land. Det er i disse landene, ikke minst i afrikanske land sør for Sahara, at epidemien er blitt mye mer enn et helseproblem - den er en utviklingskatastrofe. Når store deler av den yrkesaktive befolkningen dør eller er for syke til å arbeide, får dette dramatiske konsekvenser for samfunnet som helhet.

Men - altfor få fokuserer på at dette er en epidemi som spesielt rammer kvinner. Det er et sentralt trekk ved epidemien en må ha klart for seg: den stadige økende andelen kvinner - og ikke minst unge jenter - som smittes av hiv. Bortimot 60 prosent av alle hiv-smittede i Afrika er kvinner. Kvinner, spesielt unge kvinner, er nå langt mer utsatt for smitte enn gutter og menn. I Malawi smittes unge jenter mellom 15 og 24 år 5 ganger så mye som gutter på samme alder. I Sør-Afrika er tre av fire unge hiv-smittede jenter. I Øst-Asia har antall hiv-positive kvinner økt med 56 prosent siden 2002. I Brasil økte tallet på nysmittede på slutten av 1990-tallet med 75 prosent for kvinner og med 10 prosent for menn. Statistikken gjenspeiler utviklingen de siste årene, nemlig en økende «feminisering» av aidsepidemien.

DET ER FLERE grunner til denne utviklingen. I mange land har kvinner og jenter liten innflytelse på sin egen situasjon og på samfunnet rundt seg. Ressursfattige kvinner i utviklingsland har liten eller ingen tilgang til moderne helsetjenester, og de vet som regel svært lite om hiv og aids. I mange kulturer har kvinner minimal kontroll over sin egen seksualitet - de er prisgitt sin ektemann eller partner, som i mange tilfeller ofte er mye eldre. I det sørlige Afrika er paradoksalt nok gruppen med høyest risiko for å bli hiv-smittet, kvinner som lever monogamt i ekteskap. Dette skjer fordi mannen har mange partnere, og fordi kvinner ikke tør be mannen om å bruke kondom. Kvinner er også rent fysiologisk langt mer mottakelig for smitte enn menn. Jo yngre kvinnen er, jo større er faren for smitte.

Vold, krig og konfliktsituasjoner bidrar også til å forverre forholdene for dem som er mest utsatt: kvinner og barn. En kvinne som smittes av hiv er ofte utsatt for sterk stigmatisering og diskriminering. Skammen rundt det å være smittet gjør at mange kvinner i fattige land lar være å hiv-teste seg. En positiv test kan føre til at kvinnen blir utsatt for fysisk vold, og i verste fall kastet ut fra hjemmet og utstøtt fra lokalsamfunnet.

Kvinner rammes også hardere enn menn når det gjelder personlige, økonomiske og sosiale skadevirkninger av hiv/aids. Når et aidsrammet familiemedlem i et fattig samfunn ligger syk, tas unge jenter ofte ut av skolen for å pleie den syke. Slik mister jentene mulighet til utdanning. Og når en ektemann eller partner dør av aids, kan kvinnen miste både jord, bolig og annen eiendom. Formelle eiendoms- og arverettigheter diskriminerer ofte kvinner - og selv i tilfeller der kvinnen har formelle rettigheter, mangler hun kanskje kunnskap om det hun har rett til.

VERDENSSAMFUNNET HAR et ansvar for å gripe fatt i disse problemene. Vi er nødt til å ha et spesielt fokus på kvinners situasjon og behov i kampen mot hiv/aids.

Vi må fokusere på strategier som vi vet virker, og som virker for kvinner. FNs generalsekretær Kofi Annan satte i fjor ned en arbeidsgruppe for kvinner og hiv/aids i det sørlige Afrika, som har identifisert viktige tiltak som virker i forhold til å hjelpe kvinner. Det dreier seg blant annet om å styrke juridiske og politiske rammeverk som sikrer kvinners økonomiske uavhengighet og rett til å eie og arve jord, å utfordre sosiale normer og verdier som bidrar til kvinners lavere status, å fordømme vold mot kvinner, å sikre tilgang til helsetjenester og opplæring, og å styrke og støtte lokale kvinneorganisasjoner.

Det betyr at vi må fokusere på kvinners rettigheter i kampen mot hiv/aids. Vi må bidra til å styrke deres rettigheter og rettsvern, slik at de selv kan få de nødvendige midlene til å motstå epidemiens skadevirkninger. I Lesotho, for eksempel, har myndighetene innsett nødvendigheten av dette. Der vurderer regjeringen nå en lov om likhet i ekteskapet, der målet et at kvinner skal ha kontroll over eiendom, arv og sin egen kropp. Vi må også se aidskampen i sammenheng med innsatsen for å gi jenter i fattige deler av verden utdanning. Å utdanne jenter er noe av det viktigste vi kan gjøre i kampen mot hiv/aids, ja, i kampen mot fattigdom som sådan. En jente som får skolegang vet mer om sine rettigheter, om familieplanlegging, og hun kan noe om hygiene og helsestell. Hun har bedre forutsetninger for å beskytte seg selv og sine barn mot hiv-smitte, og hun har større muligheter for å forsørge seg selv og sin familie. Derfor har Regjeringen gjort utdanning til jobb nr. 1 i utviklingsarbeidet. I år regner vi med å bruke i underkant av 2 milliarder bistandskroner til å sikre barn og voksne utdanning. Og jentene er spesielt prioritert.

FORSKNINGEN FOR Å utvikle en aidsvaksine er lovende, og såkalte mikrobisider - i form av kremer og andre medikamenter som kvinnen selv kan bruke for å redusere smittefaren - kan bli revolusjonerende. Da vil kvinner kunne beskytte seg selv, og ikke være prisgitt mennenes holdninger og handlinger. Det er imidlertid lenge igjen til ferdige produkter er på markedet, og enda lenger til de er alminnelig tilgjengelige i utviklingsland. Hvor lenge er delvis opp til oss i den rike del av verden, og avhenger av vår støtte til forskning og utvikling. Det vil vi gjøre noe med.

Regjeringen vil være i front i kampen mot aids. Vi ønsker å være en pådriver i forhold til å mobilisere og samle støtte, og vi ønsker å være en pådriver for å sikre at hiv/aids-kampen drives så effektivt og koordinert som mulig. Dette er nødvendig for at ressursene utnyttes best mulig og ikke overbelaster mottakerlandenes begrensede kapasitet. Rundt én milliard norske bistandskroner ble i 2003 brukt til å forebygge og bekjempe hiv/aids. Innsatsen i 2004 ligger på omtrent samme nivå. For 2005 har regjeringen økt bevilgningen til kampen mot hiv/aids med nye 100 millioner kroner. Disse pengene skal brukes til behandling av aidssyke, utvikling av vaksiner og mikrobisider, og spesielle tiltak som kan hjelpe fattige kvinner som er rammet av hiv/aids.

Skal vi greie å slå tilbake aidsepidemien i den fattige delen av verden, er vi nødt til å hjelpe kvinner til å overleve - og til å overvinne de hindringer som ligger i veien for at de kan bestemme over seg selv og sin framtid.