Aidspasienters rett til medisiner

«I dag starter rettssaken som kan være grensesprengende for tilgang på medisiner for fattige land.»

I løpet av de siste årene er prognosen for å overleve som hivsmittet blitt dramatisk bedre. Men bare for de som har blitt behandlet med de nødvendige medisinene. Legemiddelselskapene hindrer tilgangen på medisiner for fattige pasienter i Sør-Afrika. I dag starter rettssaken som kan være grensesprengende for tilgang på medisiner for fattige land.

Sør-Afrika er et av landene i verden som er hardest rammet av aidsepidemien. En av fem voksne er smittet av hivviruset. Problemet for det store flertallet av de smittede er at de ikke har mulighet til å få behandlingen de trenger. Prisen på medisiner er på hele 100 000 kroner i året. Ingen fattige land har et helsevesen som kan ta en slik kostnad, og pasientene selv kan meget sjelden skaffe til veie en slik sum.

Legemiddelindustrien har altså gått til sak mot myndighetene i Sør-Afrika. Utgangspunktet er en lovendring som ble vedtatt i 1997. Lovendringen besto av et sett med grep som hadde som mål å gjøre prisene på medisiner i Sør-Afrika lavere, blant annet ved å tillate såkalt parallellimport og generisk substitusjon.

Dette er tiltak som legemiddelindustrien alltid har slåss mot - også da det ble innført i Norge! For industrien dreier dette seg om å beskytte sine økonomiske interesser. Det kan virke rart at selskapene setter så mye på spill i et land som utgjør en ubetydelig del av markedet. Hva som ligger bak industriens søksmål vites ikke, men antakelig dreier mye seg om frykten for at patentrettighetene kan bli utfordret også i andre land. Selskapene som har gått til sak mot myndighetene i Sør-Afrika, er avhengige av at de rike landene har et regelverk som gir sterk beskyttelse for patenteiendom. Inntektene deres kommer i all hovedsak fra salg av medikamenter som selskapene der har monopol på å produsere og selge. Dersom USA, Japan eller Europa skulle ta noen av dagens privilegier fra industrien, ville det ha en direkte økonomisk konsekvens for selskapene. I et bedriftsøkonomisk perspektiv kan det synes som om industrien ikke gjør annet enn jobben sin.

Når Europaparlamentet, Leger Uten Grenser og mange andre oppfordrer industrien til å trekke søksmålet, er det fordi denne saken dreier seg om langt mer enn bedriftsøkonomi og jus. Det dreier seg om pasienters grunnleggende rett til medisiner. Det er mulig å produsere aidsmedisiner til en langt billigere penge enn det som forlanges fra legemiddelfirmaene som sitter på patentrettighetene på medisinene.

Dette illustreres enkelt ved å se hva slik behandling koster dersom den kjøpes i India. Der må man bare betale 3000 kroner for de samme medisinene som koster 100000 kroner i Sør-Afrika. Hvorfor denne prisforskjellen? Svaret ligger i patentreglene som gjelder i de to landene. India har i mange år hatt et lovverk som i liten grad har gitt særrettigheter til dem som utvikler nye medikamenter. Det har skapt grobunn for en lokal legemiddelindustri som i stor grad lever av å kopiere legemidler som utvikles av de store vestlige selskapene. Dette har gjort at prisene på mange legemidler har vært langt lavere enn i mange andre land. Sør-Afrika, derimot, har et lovverk som gjør at utviklere av nye medikamenter kan få innvilget patentrettigheter til produktet sitt. Det innebærer blant annet enerett på salg i 20 år. Tilsvarende lovverk har vi i Norge og i de fleste andre land.

Det å innvilge patentrettigheter, og dermed enerett på salg, har sine fordeler og ulemper. Grunnen til at vi som samfunn i det hele tatt er interessert i en slik ordning, er at vi tror det oppmuntrer til utvikling av nye legemidler. Men den åpenbare ulempen med patentvern er at enerett på salg fører til høyere priser. For aidssyke i Sør-Afrika er dette et spørsmål om liv eller død: Patentbeskyttelse av livreddende medisiner gjør at de blir for dyre for dem.

Industrien begrunner sine høye priser med behovet for å tjene inn igjen kostnadene de har hatt til å utvikle medikamentene, og de forteller oss at det vi betaler brukes på videre forskning som vil gi oss nye, viktige medisiner. Det er to gode grunner til at denne argumentasjonsrekken ikke holder for et menneske med aids i Sør-Afrika. For det første ble de fleste aidsmedisinene opprinnelig utviklet av offentlige institusjoner, mens industrien bare sto for den praktiske utprøvingen av dem. Dessuten var utprøvingsfasen langt kortere enn det som er vanlig, fordi det var et desperat behov for medisiner mot det dødelige viruset. Begge deler medførte reduserte kostnader for industrien. For det andre bruker legemiddelindustrien en svært liten del av sine ressurser på å utvikle medisiner som er til nytte for den fattige delen av verden. Pengene som tjenes på salg av aidsmedisiner, går til å utvikle medikamenter som har salgspotensial i Vesten. Slankemiddel og kolesterolsenkere kan være nyttige i Norge, men står ikke høyt på prioriteringslista i det sørlige Afrika.

Behovet for avveining mellom pasientrettigheter og patentrettigheter er velkjent. Det kan oppstå situasjoner hvor samfunnet av allmenne hensyn må frata patentinnehaveren kontrollen over produktet. Det kan for eksempel skje at patenteieren utnytter sine rettigheter på en urimelig måte, eller det kan oppstå en krisesituasjon som gjør at patentrettighetene må komme i annen rekke. Dette er grunner til at alle land har regler som gjør det mulig å sette patentrettigheter til side, dersom det skulle være nødvendig.

Gjennom TRIPS-avtalen definerer Verdens handelsorganisasjon (WTO) et sett med minstekrav til hva slags patentbeskyttelse medlemslandene må innlemme i sine nasjonale lover. Et viktig prinsipp er at patenteiere skal innvilges 20 års enerett til produksjon og salg. Men vel så viktig for hivsmittede i Sør-Afrika: TRIPS-avtalen åpner for at et land i en alvorlig helsekrise har anledning til å overkjøre rettighetene til patenteieren, for eksempel ved å tillate andre å produsere medikamentet (tvangslisens). Hvor alvorlig situasjonen må være før patentrettighetene kan settes til side, er det uenighet om. Legemiddelindustrien er naturligvis svært restriktiv i sin tolkning. For de fleste andre er det åpenbart at den kritiske situasjonen i Sør-Afrika med tanke på hiv/aids må ses på som en meget alvorlig nødssituasjon, noe som gjør at patentrettighetene må komme i annen rekke.

Et land som Brasil har hevdet sin rett til å sette i gang produksjon av aidsmedisiner uten tillatelse fra dem som sitter på patentrettighetene. Dette har gjort det økonomisk mulig for landet å tilby gratis behandling til sine aidssyke. Brasil har en stor fordel sammenliknet med Sør-Afrika og de andre landene som er hardest rammet av aids. De har en allerede godt utbygd legemiddelindustri. Landene i det sørlige Afrika er avhengige av å kunne importere det aller meste av det de trenger av medikamenter.

Representanter for legemiddelindustrien som hevder at rettssaken i Sør-Afrika dreier seg om patentrettigheter og ikke om fattige menneskers tilgang til medisiner, konstruerer et kunstig skille. Patentreglene i Sør-Afrika er grunnen til at legemidlene koster så mye som de gjør, og prisen er grunnen til at mange ikke har tilgang til behandling. Rettssaken kan ses som en kamp på liv og død. For alle fattige med hiv/aids i de fattige landene.