«Ain\'t singing for Pepsi, ain\'t singing for Coke»

Redaktør Arvid Skancke-Knutsen i Ballade.no svarer på dagbladkommentaren «Storm i vannflaske».

Nett-journalistikk kan fra tid til annen fortone seg som en noe mer avansert form for barndommens «hviskeleker», der de fremsatte påstandene til slutt har svært lite med det opprinnelige utsagnet å gjøre. Det gjelder også Sven Ove Bakkes kommentar «Storm i vannflaske» 18. juli, der undertegnede blir forsøkt stilt til rette for noe jeg aldri har sagt.

Bakgrunnen for Bakkes feilslutning oppsto noen dager tidligere hos NRK.no, som på sine nettsider tilla meg følgende uttalelse, i forbindelse med at Postgirobygget for tiden lar Coca-Cola distribuere sitt ferskeste epos: «- Postgirobygget bør holde seg for gode for å inngå denne type avtaler, sier Arvid Skancke-Knutsen, redaktør i Ballade.no.»

Jeg antar at NRK.no ikke har for vane å finne på utsagn for sine intervjuobjekter, men i dette tilfellet var det akkurat det som ble fremgangsmåten. I følge NRKs nettsider skulle jeg dessuten være «svært kritisk» til musikk- og brusavtalen Postgirobygget har inngått, enda jeg i intervjuet understreket at jeg ikke syntes at bandet hadde tråkket over noen smertegrense i denne saken.

I NRKs nett-utgave av saken ble jeg tillagt formuleringene «kritisk» og «svært kritisk» ikke mindre enn tre ganger, i tillegg til at jeg fikk æren for utsagnet overfor, som åpenbart var ment å piffe opp hele oppslaget. Den fantasifulle vinklingen til NRK.no ble i god tro tatt videre av ANB, og dukket deretter opp i en rekke av landets aviser under overskriften «Kritisk til kioskpop» (!). Det manglet vel bare at jeg «tordnet» og «raste».

Bakgrunnen for oppslaget til NRK.no var - ved siden av den offisielle åpningen av agurksesongen - et intervju med undertegnede på det utmerkede P2-programmet «Kulturbeitet», der jeg ble spurt om hva jeg syntes om en slik måte å distribuere musikk på. Jeg startet med å si at Postgirobygget og alle andre må stå absolutt fritt til å velge hvilken lanseringsplattform de ønsker, så lenge de selv og fansen kan føle seg vel med det.

Jeg påpekte dessuten at samrøre mellom musikkutøvere og reklamebyråer på ingen måte er noen ny foreteelse, men nesten like gammel som den hjemlige plateindustrien selv. I et større perspektiv bemerket jeg videre at tunge markedskrefter og amerikaniserte reklame-stunts utgjør en ikke ubetydelig forurensing av dagens offentlige rom, og at artister og andre kanskje gjør lurt i å tenke seg om både en og to ganger, før de bidrar ytterligere til en slik utvikling.

Om Sven Ove Bakke hadde tatt seg bryet med å sjekke det opprinnelige innslaget istedenfor NRK.nos tabloidiserte fremstilling, ville han fort oppdage at jeg ikke lot meg hisse opp over utspillet til Postgirobygget, men snarere ønsket å benytte anledningen til å snakke om litt større - og antagelig langt skumlere - tegn i tiden.

Som et eksempel på negativ utvikling trakk jeg frem hvordan store, kommersielle aktører som JC Decaux og Clear Channel har fått anledning til å kjøpe opp og monopolisere det offentlige rommet i Oslo og andre norske byer, mens små konsertarrangører faktisk blir ilagt bøter når de prøver å henge opp plakater for sine arrangementer.

Jeg påpekte også at det i spørsmålene om samboerskap mellom markedskrefter og musikk åpenbart hviler et ansvar på flere enn bare artistene, og trakk i den forbindelse frem Øyafestivalen, som gjerne vil fremstå som et utstillingsvindu for den nye og alternative musikken her hjemme, men som nesten like mye ender opp som et utstillingsvindu for aggressive sponsorer som Pepsi, Djuice og NRK Petre.

Om en slik problematisering skulle være «en refleks som synes utdatert», slik Sven Ove Bakke skriver, har jeg likevel ingen problemer med å stå for den. Med bakgrunn i oppslaget på NRKs nettsider hevder Bakke at jeg «oppskriftsmessig tar på meg den antikommersielle moralistkappa» og hyler «sell-out!», men det er i så fall holdninger som av rent dikteriske årsaker ble tillagt meg av NRK.no.

På den annen side: Om kritiske blikk på aggressiv markedsføring tilhører en forgangen tid, har jeg ikke noe spesielt hastverk med å tre inn i Bakkes og Dagbladets såkalte samtid.

Undertegnede ønsker ikke en utvikling der «Music for shopping», som Maja Ratkje og Lasse Marhaug så utmerket har formulert det, blir det eneste musikalske uttrykket som når frem gjennom media- og reklamestøyen. Det er i så fall en utvikling som jeg håper at Bakke og andre av Dagbladets musikkskribenter vil være med på å sette et kritisk søkelys på, selv om man kan ha sine tvil etter drøyt 150 (!) helsides «Idol»-oppslag på under et halvår.

Vi i Ballade.no søker i hvert fall å danne en motvekt til det verste pludderet, og har etter hvert fått 200 000 unike lesere i måneden med oss på det - med hovedfokus på musikkstiler og utøvere som ikke alltid stiller i første rekke når Akersgata skal komponere dagens lesermeny.

Det er ellers fristende å runde av med et sitat som nok kan synes både «utdatert», «moralistisk» og «oppskriftsmessig antikommersielt» - i det minste i de musikalske markedsliberalisters øyne. Ordet går derfor til Neil Young, som alt i 1988 sang disse linjene:

«Ain\'t singin\' for Pepsi

Ain\'t singin\' for Coke

I don\'t sing for nobody

Makes me look like a joke»

Den hilsenen tror jeg vi trygt kan la gå til langt flere enn Postgirobygget.