Air på lufta

Den franske duoen Air lanserer i dag sitt nye album, «10 000 Hz, Legend», tre år etter braksuksessen «Moon Safari» og etter musikken til Sofia Coppolas film «Virgin Suicides». Etter eget utsagn er det noe «helt nytt» de presenterer.

Les anmeldelsen

PARIS (Dagbladet): «10 000 Hz, Legend» er blitt til i Paris og Los Angeles. Og det har tatt tid å lage plata.

- Det er som et svangerskap. Derfor tok det tid. Dette er nyere, friere, mer ekstravagant og mer voldelig, slemmere enn det vi har gjort før, sier Nicolas Godin og Jean-Benont Dunckel, begge 32.

- Betyr det at dere synes dere var snille før?

- Ja.(Latter).

Air har med denne «snille» musikken erobret store deler av verden, på nivå med den andre elektroniske kometduoen i Frankrike, Daft Punk. Det førte også til at Francis Ford Coppolas datter Sofia ville ha dem til å lage musikken til hennes film «Virgin Suicides».

Kunstverk

Til «10 000 Hz, Legend» har duoen samarbeidet med blant andre Beck, tidligere Red Kross-trommeslager Brian Reitzell, samt Surgar og Yumiko fra Buffalo Daughter.

Air

  • Ble dannet på midten av 90-tallet av franskmennene Nicolas Godin og Jean-Benont Dunckel.
  • Debuterte i 1998 med «Moon Safari», som ble en chillout-suksess. Albumet har allerede fått et klassikerstempel. I fjor kom oppfølgeren «The Virgin Suicides». I dag slippes bandets tredje cd, «10 000 Hz, Legend».
  • Spiller elektronisk popmusikk influert av band som The Cars, Jean Michel Jarre, The Beach Boys og Burt Bacharach.

- Hvert stykke er et kunstverk, sier Reitzell. Instrumentene er helt annerledes.

Air vil ikke selv definere seg som en elektronisk gruppe, med varianter fra disko til pop, retro til futuristisk, og så forskjellige referanser som Debussy, Dvorak, John Barry og The Beach Boys.

- Vi tar de beste akkordene vi finner. Det spiller ingen rolle hvor de kommer fra. Med dette siste albumet startet vi i det ukjente, vi hadde ingen plan eller diskusjon på forhånd. Det er litt som å skrive en science fiction-roman. Helt på spissen av teknologien, som vi har skjøvet enda lenger i vår retning. Mye er improvisert. Det er crazy, så crazy som mulig. Vi tror vi har lykkes.

Godin og Dunckel, som ble presentert for hverandre i skolealder av DJ'en Alex Gopher, en av mennene bak det såkalte «french touch» i elektronisk fransk musikk, regner seg ikke til denne skolen.

På stranda

- Hvis det er en bølge, sitter vi på stranda. Det angår ikke oss. Vi har en egen plass i skyggen, under en parasoll. Vi spiller i den romantiske gården, vi er eletroniko-romantiske, og elsker store følelser. Det er mye spleen i vår musikk, som hos dikteren Chbteaubriand.

- Skal dere ut på en stor turné etter at albumet er lansert? Kommer dere til Norge?

- Ja, det skal vi, og vi kommer til Norge en gang mellom september og november. Vi var der en gang for et intervju, og vi elsker Norge. Vi føler oss vel der. Det virker som om livet er vennlig, litt utenfor all tid og kriminalitet. Litt dødt, men fredelig, og sunt. Det er en stor respekt for naturen, kanskje for mye. Vi så jo ikke så mye av landet, mest flyplassen og hotellet, men ettersom det er det vi ser i de fleste landene kan vi sammenlikne. Norge er cool, blant «Top Five», sier Jean-Benont.

- Dere sa et sted at «vi er drømmere, vi vil vente med berømtheten til seinere.» Er det fremdeles riktig? - Berømtheten er ikke tiltrekkende. Det som appellerte til meg var muligheten til å få mange muligheter til sex. Men nå som jeg har en samboer er det mindre attraktivt, sier Nicolas. Air synes ikke penger er noen fordel, det kan tvert om bli et problem, når man ikke er vant til å forvalte det. Men de blir tatt godt vare på og alt de har å gjøre er å gå på scenen under en turné.

- Det er opphissende, et slags offer vi må gjøre. Men vi blir båret av «lufta».

Professor

De to Air-medlemmene har ganske lik bakgrunn, fra heller borgerlige Paris-forsteder, men gikk forskjellige veier før de endte opp som duo. Jean-Benont ble matematikkprofessor, og barpianist, mens Nicolas studerte arkitektur og ble en stor beundrer av Le Corbusier, mens han spilte synth i kjelleren. Dette resulterte i låten «Modulor», en hyllest til Le Corbusier som endte på James Lavelles engelske label Mo'Wax _ og lanserte navnet Air.

- Det vi hadde til felles var liten lyst til å jobbe på skolen, men veldig lyst til å lage musikk. Ungdomsårene er vanskelige, full av tvil. Jeg ble aldri arkitekt, men Le Corbusier ble mitt idol. Han representerte kanskje en form for integritet og frihet. Ikke alle forsto ham, sier Nicolas. Air finner sin musikalske frihet i Los Angeles. Det er der de har sine musikkvenner. Før de dro hadde de forberedt alt og visste nøyaktig hva som måtte gjøres med hvert stykke.

- Det er vår lille familie. Alle bor omtrent på samme sted. Vi finner hverandre igjen i lydene.

Utstillingdyr

- Dette albumet er mer gjennnomført og bedre lydmessig, sier Brian Reitzell, som elsker å jobbe med «the Frenchies». Han skal komme til Frankrike om noen måneder.

- Hvordan var det å jobbe med Sofia Coppola?

- Hun viste oss det hun hadde gjort, og det var vakkert. Det var spennende å se rush'ene. Vi laget ikke musikken på grunn av navnet hennes, men på grunn av det hun laget. Vi elsker kjærlighetshistorier mellom unge som ikke ender godt. Det hjalp oss i Frankrike å ha laget denne filmmusikken. Før det var vi litt misforstått, og bare ansett som en gruppe med suksess i utlandet. Vi var som utstillingsdyr. Folk var sjalu, sier Air i kor. De vil ikke anse seg som spesielt franske og er kritiske til mye av musikken som blir laget i Frankrike.

- Franske artister er elendige. Det er ingen fatalitet, men de kan bedre. Vi burde få medalje for å ha motstått den middelmådige strømmen, mener Nicolas Godin og Jean-Benont Dunckel.

<B>SVEVENDE: Jean-Benôit Dunckel (t.v) og Nicolas Godin i sin ensomme studiotilværelse langt ute i ørkenen.