Aisha er intet offer

Men barna hennes er ofre, og de har rett på vår hjelp.

Kommentar

I 2011 ledet jeg lanseringen av boka «Utilslørt. Muslimske råtekster» under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Det var en antologi med muslimske kvinner – etter modell av de moderne feministklassikerne «Fittstim» og «Råtekst». Redaktørene Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan hadde samlet et knippe norske, unge kvinner som hadde religionen til felles og i stor grad var både skrive- og taleføre. Til sammen ga de et bredt og godt bilde av hvordan «det muslimske kvinnelivet» kan bety ulike ting og liknende erfaringer. De fleste av tekstene beskrev relativt liberale hjem. Et par av dem skilte seg ut: Hun som ble lokket til hjemlandet på ferie, fratatt passet og låst inne – fordi hun var blitt «for europeisk». Og hun som valgte å ikle seg nikab i sin søken etter gud. Sju år seinere er sistnevntes navn, Aisha Shezadi, på folkemunne.

Alle som har lest Åsne Seierstads strålende bok «To søstre», kjenner til Shezadis valg. Hun ble radikalisert i Norge, var aktiv tilhenger av Profetens Ummah og IslamNet, hun ble gift og fikk barn med kanskje landets mest beryktede islamist: Arfan Bhatti. Hun rådet venninnene, de to søstrene fra Bærum, til å gjøre som henne: Reise til Syria og slutte seg til IS. Der giftet Shezadi seg med den norske islamisten Bastian Vasquez, som skal ha drept barnet hennes og derfor blitt henrettet av IS. Hun giftet seg deretter for tredje gang, nå med en tunisier som hun omtaler som «Abu Muhammad». Ekteparet havnet i en intern konflikt i IS.

Shezadi er nå i den kurdiske flyktningleiren Hol nordøst i Syria, og har via aktivist og Rødt-politiker Erling Folkvord sendt brev til UD, der hun ber om hjelp for å komme tilbake til Norge. Det sitter visstnok langt inne for henne å be om hjelp fra «vantro», men hun har alt mistet ett barn og én ektemann til kalifatet.

Flere fremmedkrigere har de siste åra angret og bedt om slik hjelp. Som UD har sagt i alle disse sakene, er det begrenset hvilke muligheter de har til å hjelpe. Det betyr ikke at det ikke finnes noen. Mellom 30 og 40 av de nærmere 100 norske statsborgerne som har reist som krigere til Syria og Irak har returnert til Norge. Hva slags bistand de har fått, er uklart.

I den grad utenrikstjenesten har mulighet til å hjelpe Shezadi og barnet hennes med pass og utreise, bør de gjøre det. Deretter bør Shezadi stilles for norsk rett. PST bekreftet tirsdag at de i flere måneder har etterforsket henne for «deltakelse i en terrororganisasjon.» Sjansen er stor for at hun blir den første norske kvinnen på tiltalebenken etter å ha tilsluttet seg IS.

I «Utilslørt» skrev Shezadi at «nikaben har gjort meg mer lykkelig enn jeg noen gang har vært.» Nå forteller hun til Aftenposten at hun «som muslim var mer komfortabel i IS-kontrollerte områder fordi det var mulig for meg å praktisere islam til det ytterste.»

At Foreningen Les! i 2012 sendte Shezadi på turne til norske skoler, framstår i ettertid som absurd naivitet – selv om hun ikke var fullt ut radikalisert på det tidspunktet. «Det er fantastisk å snakke for folk som er lutter øre», sa Shezadi til Klassekampen den gang. Som Øyvind Strømmen beskrev innsiktsfullt i en kronikk i denne avisa nylig, har Shezadi gjennom sin aktivitet på Facebook vært del av terrororganisasjonens propaganda-strategi etter at hun ankom Syria. Hun er en ung, men farlig kvinne.

Shezadi er også norsk statsborger. Det var også hennes første barn, som ble drept i Syria. Og også barnet som nå er flyktningleiren sammen med henne, er norsk statsborger. Rundt 20 barn er født av norske kvinner i IS-kontrollerte områder, anslår PST. Disse barna trenger tett og langvarig oppfølging. Vitnesbyrd fra kalifatet har beskrevet barneoppdragelse fra helvete, der småbarn får våpenopplæring, se henrettelser som barne-TV og oppildnes av mødrene gjennom jubel. Europa har en voldsom utfordring når vi nå skal håndtere hjemkomsten til disse barna og deres foreldre. Men vi kan ikke la dem bli sittende fast i flyktningleirer i land der ingen vil ha dem.

Vi må ta ansvaret for våre barn. De såkalte «tyskerungene» fikk etter andre verdenskrig lide for sine foreldre. Det er en skamplett på vår historie, som Norge ennå ikke har sagt unnskyld for. Barn er alltid uskyldige. Som alle andre traumatiserte barn, vil IS-barna ha store utfordringer. De må vi finne løsninger for. Vi har ikke noe valg. Norge kan ikke frasi seg ansvaret for våre statsborgere.

Kvinnene som forlot Norge for å føde barn i kalifatet, ble med i en krig mot Vesten og for verdens verste terrororganisasjon. Derfor må de straffeforfølges. Men som i de fleste kriger: Det er barna som får lide mest. Barna er fremmedkrigernes største ofre.