Akademia: Lost in translation?

Den akademiske eliten evner ikke å framføre visjoner utenfor egen andedam.

SPRÅKSTRIDEN I NORGE dreier seg ikke bare om nynorsk og bokmål. To nye språk har dukket opp det siste tiåret: Markedsspråket og kulturspråket. Debatten rundt reformer på universitetene, i skolen og i bokbransjen har vist at de to språkene allerede har blitt så forskjellige at de som bruker det ene, knapt forstår det andre. Paradoksalt nok kan det synes som om kulturspråkbrukerne har hatt større problemer med kulturforståelsen enn markedsspråksbrukerne. Karakteristikkene av meningsmotstanderne har blitt tilsvarende fordomsfulle. Ikke minst blant samfunnets høyest utdannede - professorene - har tonen vært langt fra dannet. Professor Bernt Hagtvedt har for eksempel beskyldt Regjeringen for å være «historieløse blåruss» som behandler universitetene som «outsourcede bokholderistyrte fabrikkhaller for rask gjennomstrømning etter de mest banale tellemetoder.» Det ser ut til å være en utbredt oppfatning at markedsspråket måler alt i kroner og øre og ikke forstår den ikke-økonomiske verdien av kultur og dannelse.

MEN ER VIRKELIG de som taler markedsspråket så dumme? Og hva avslører reformkritikken om forutsetningene i kritikernes eget språk? En måte å undersøke dette på er å se nærmere på noen av punktene i et manifest undertegnet av flere ledende universitetspersonligheter tidligere i år - blant annet Hagtvedt, Astrid Nøklebye Heiberg, Cathrine Holst og Francis Sejersted. Manifestet er skrevet på standard kulturspråk, og forfatterne kritiserer Regjeringen for å la markedstenkningen trenge inn på akademias enemerker.

Det første manifestforfatterne gjør, er å definere akademia som et område som gjør noe prinsipielt annerledes enn stat og næringsliv. De skriver: «Et snevert fokus på nytte må aldri få ødelegge Universitetets overordnede samfunnsansvar. Den fritt tenkende og handlende forsker må ikke erstattes med produsenten av intellektuelle varer.» Det siste referer åpenbart til hva man antar er markedsspråkets syn på forskeren. Og markedsspråket handler i stor grad om produsenter og konsumenter. Men det er kulturspråket som insisterer på at det er en motsetning mellom det å være produsent av intellektuelle varer, og det å være en fritt tenkende og handlende forsker.

KULTURSPRÅKET synes å mene at en produsent er en som gjør rutinearbeid, som tenker kortsiktig økonomisk nytte og som ikke har yrkesstolthet og integritet. I markedsspråket, derimot, kunne man si at man er nødt til å være nettopp en fritt tenkende og handlende forsker for å kunne produsere visse typer intellektuelle varer. Markedsspråket betyr heller ikke en avvisning av Universitetets overordnede samfunnsansvar. En typisk markedsspråksformulering ville være at fri forskning gir eksternaliteter til samfunnet som kommer alle til gode, eller at en opplyst offentlighet er et fellesgode, som vi alle er villige til å betale for. Ordene «produsent» og «eksternalitet» appellerer neppe til manifestforfatterne. Men for det første behøver altså ingen av ordene stå i motsetning til kultur, dannelse og akademiske verdier. For det andre må akademikerne utfordres til å formulere en alternativ visjon av hva Universitetet er som kan begrunne at fellesskapet skal bruke store ressurser på det: Hvis akademikere ikke produserer noe, hva bruker de da arbeidsdagen til? Og hvis ikke samfunnet skal ha nytte av deres produksjon, hvorfor skal de da lønnes over offentlige budsjetter?

OM MANIFESTFORFATTERNE misliker å bli «redusert» til produsenter, misliker de vel så sterkt at studentene gjøres om til «forbrukere». Snarere enn å tilby et produkt, skal Universitetet «forholde seg til sine studenter som individer med erkjennelseslyst og kunnskapshunger.» Fine ord. Men før «kundetankegangen» satte inn, fikk laveregradsstudiene ved norske universiteter i mange tilfeller utdelt en pensumliste, og ble deretter overlatt til store fellesforelesninger og ellers til seg selv, uten insentiver til å jobbe målbevisst. Erkjennelseslyst og kunnskapshunger kan drepes av mindre. Det målbare resultatet av dette var - i markedsspråket - lav vekttallproduksjon.

Det er også et annet problem med det ensidig fokuset på erkjennelseslyst og kunnskapshunger: Overgangen til et masseuniversitet innebærer at svært mange av dem som går på Universitetet, slett ikke søker erkjennelse for erkjennelsens egen skyld. De søker kunnskap som kan gi dem en god jobb. Dette er én viktig grunn til at samfunnet finner det riktig å bruke store summer på universitetssektoren. Slik sett har Universitetet idag en stor gruppe studenter som reellt sett er kunder, og som etterspør en intellektuell vare. Men kulturspråket er ikke engang i stand til å idetifisere problemene ved dagens Universitet. Kan en grunn være at spørsmålet om hvorvidt studentene er kunder eller ikke, tvinger frem en revurdering av en grunnantagelse i kulturspråket om hva Universitetet er, og hvilke funksjoner det fyller? Manifestforfatterne skriver: «Universitetet har ansvar for kontinuerlig å reflektere over vår egen praksis som samfunn og nasjon, og å utvide vår kunnskap om naturen og menneskelivet. Dette ansvaret går videre enn hensynet til enkeltgrupper, inkludert staten og næringslivet.» Dette kan jeg selvsagt uten videre slutte meg til. Men refleksjonen må begynne med Universitetet selv. Den statlige støtten til Universitetet har alltid vært basert på en forståelse at dette bare er én del av Universitetets oppgaver. Og når stadig flere går på Universitetet, og en stadig større andel søker konkret, næringsnyttig kunnskap, hjelper det lite å gjenta et slikt mantra. Vi trenger en intern debatt innad i akademia - talt på kulturspråket - om hva Universitetet er og bør være i en ny tid. Hva er det rimelig at samfunnet forventer av Universitetet? Hvorfor skal staten betale milliarder av kroner for Universitetet?

DERSOM AKADEMIKERE ønsker å fremme sine verdier og sine visjoner for Universitetet, er de nødt til å formulere dem på et språk som kan kommunisere med folk som ikke har de samme forhåndsantagelser. Snarere enn å avvise markedsspråket, burde akademikerne forsøke å forstå det, og deretter formulere sine visjoner og verdier på en måte også markedsspråket kan forstå.

Den akademiske eliten må klare å beskrive sin visjon for Universitetet på et samnorsk for såvel akademikere og Hagtvedts «historieløse blåruss». Manifestforfatterne må da selv gjøre det de beskriver som de intellektuelles viktigste oppgave: Å være «personer som går motsrøms, stiller ubehagelige spørsmål og trosser tidsånden.» Å kritisere markedsspråket er ikke motstrøms innen akademia idag. Det ville det derimot være å stille ubehagelige spørsmål ved eget ståsted. Lykkes akademikerne med det, kan de bidra til en bedre debatt, og kanskje også til en bedre politikk.