Debatten om boikott av Israel blusser opp med jevne mellomrom. Begrunnet i statens brutale, langvarige og ulovlige okkupasjon på palestinske områder, tar flere til orde for å kulturell, økonomisk, og akademisk boikott. Målet er å tvinge fram fred og enighet, straffe de som bryter den akademiske friheten, samt vise at man støtter opp om de liberale og frie krefter i landet.

Det siste tiåret har det vært mange forsøk på, og krav om, boikott også her i Norge. I 2010 åpnet daværende rektor på Universitetet i Bergen for akademisk boikott. Spørsmålet var oppe til styrebehandling på både Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Universitetet i Oslo de påfølgende årene. I mai i år vedtok LO internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel, tross advarslene fra leder Hans Christian Gabrielsen.

I helga var det Norsk studentorganisasjon (NSO) som behandlet spørsmålet, da særlig om hvorvidt studentbevegelsen skulle gå inn for akademisk boikott av israelske universiteter, som flere mener bryter palestineres akademiske frihet.

Akademisk boikott er både praktisk og prinsipielt problematisk. Som religionshistoriker Torkel Brekke påpekte i et Civita-notat tidligere i år: «Utgangspunktet for en diskusjon om akademisk boikott må være at vitenskap og forskning er en aktivitet som går på tvers av landegrenser og må bygge på prinsipper om ikke-diskriminering». Vi skal støtte opp om den frie forskningen selv om regimet den lever under er autoritært, slik vi gjør i for eksempel Kina og Russland.