Akademisk dypdykk

Endelig en biografi om Conrad på norsk, ordentlig og omfattende, men saltfattig.

Litteraturprofessor Jakob Lothe skriver om en tidløs dikter som er på dødens dagsorden med filmer og bøker som «Apokalypse nå! Redux» og «Kong Leopolds arv». Derfor er en Conrad-monografi i Gyldendals prestisjefylte Ariadne-serie særdeles aktuell og interessant.

Innvendingen er at Lothe skriver altfor akademisk og omstendelig med altfor mange moteord som «diskurs» og «dekonstruksjon». Lothe kan sin Conrad, her er ingen mangel på årstall og litteraturteori. Men hvor er begeistringens rus og magi? Hvor er temperamentet og eventyret, illusjonene, den hasardiøse heroismen? Lothe etterlater smak av pensum - mer saltvann, mer medrivelse, professor!

Sviket som tema

En gang ble jeg revet med av Aksel Sandemoses anmeldelse av «Lord Jim»,

den sto i Dagbladet, og er for alle interesserte tilgjengelig i «Dikteren og temaet» (Aschehoug 1973).

Forfatteren Sandemose var sjømann fra Nykøbing. Biografen Lothe er professor fra Nordfjord, så sammenlikningen er sikkert urettferdig.

Men tolkningen av sviket som problem og fenomen er sammenliknbart: Lord Jim er mannen som har drømt så mye og så lenge om ærefulle bedrifter at drømmen er blitt en verdi i seg selv, men når virkeligheten krever handling, svikter han totalt, skrev Sandemose.

Lothe er mer åpen, mindre kategorisk: Conrad plasserer Jim i en situasjon «der han blir testa for det han er verd». Begge er i hvert fall på betryggende avstand fra en anmelder som tolket historien om styrmannen Jim som hoppet fra «Patna» og plikten, som en amerikansk drøm om mannen som ikke tok sin sjanse da den endelig kom.

Velmenende

En stor del av biografien er naturlig nok viet «Mørkets hjerte», og Lothe gir rom for konkrete opplysninger og visjonære tolkninger av den mangetydige, mytefylte ferden til Kongos og menneskesinnets indre.

En bagatell kanskje: Lista over 13 norske Conrad-utgaver kunne kanskje også ha omfattet «Den gyldne pil» som utkom i autorisert oversettelse for Norge og Danmark i 1932. Men hevet over all tvil: Lothe er god på bunnen, men ferden er langtekkelig til tider, og det er dypt der nede.