|||KUNNSKAP ER én forutsetning for å møte de mange store utfordringene verden står overfor — fra klimaforverring til nødvendig omfordeling mellom og i Nord og Sør og sikring av at samfunnsveven ikke rakner av økt sosial ulikhet. Derfor er det sterke grunner til å mene at kunnskap og utdanning skal være et offentlig gode, tilgjengelig for alle.

Men slik er det ikke.

I mange land er utdanning en vare, som kan kjøpes og selge som andre varer. I Norge gjorde tidligere utdanningsminister Kristin Clemet seg til talsperson for at det kunne innføres «skolepenger» for høyere utdanning.

FORSLAGET ER et norsk eksempel på den sterke driften i retning av en akademisk kapitalisme som preger den globale scenen. Ved å undersøke høyere utdanning kan ti tendenser påvises.

DEN FØRSTE tendensen er masseutdanning, at mer enn 60 prosent av kullene tar høyere utdanning, fordi dette anses som et fortrinn i internasjonal konkurranse.

FORDI utdanning koster, søker en å kutte kostnadene ved å rasjonalisere. Nå er undervisning en tjeneste der det finnes grenser for effektivisering; en kan for eksempel ikke veilede flere studenter i et økende tempo. Da er svaret større arbeidsbyrde, ved at forholdstallet lærer/student endres. Eller kostnadsbesparingen kommer ved å kutte i tilbudet, som da grunnutdanningen i Norge og flere europeiske land ble skåret ned fra fire til tre år (noe som i nytale ble kalt en «kvalitetsreform»!).

TREDJE TENDENS er at forskning og undervisning skilles fra hverandre. For studentene betyr det større vekt på rein reproduksjon av kunnskap. For det vitenskapelige personalet innebærer det at de ikke lenger uten videre har noen rett til forskning; det avgjør arbeidsgiver.

TRENDEN GÅR også mot en markedsorientering av utdanningen. Som to amerikanske forfattere, Leslie og Fretwell, har sagt; universitetene «selger sine varer på markedet som en hvilken som helst annen bedrift». I økende grad kreves betaling for studier; Storbritannia går i bresjen i Europa. Når utdanning blir en vare, får miljøet preg av kjøp og salg. Studenter anlegger rettssaker for å ha fått dårlig undervisning; studenter som ikke yter, skyves ut, for at institusjonen ikke skal gå ned på internasjonale rankinger.

EN SPESIELL form for markedsorientering er, for det femte, den raskt voksende internasjonale handelen med utdanning, et felt som er big business, med Australia, USA og Storbritannia som ledende. To former er problematiske: Ved virtuell undervisning, internett og lignende, underviser i dag ett amerikansk kommersielt universitet, Phoenix, opp til 213 000 studenter. Phoenix aleine står for universitetsopplæringen i 22 afrikanske land. Dessuten kan et fortjenesteorientert universitet slå seg ned med en filial, og på visse vilkår kreve samme økonomiske rammevilkår og tilskott som de nasjonale og offentlige institusjonene.

SKAL UTDANNING kunne selges, må den garantert holde visse standarder, slik at den er utbyttbar fra land til land. Derfor skjer en standardisering av undervisning, om lag slik vi har internasjonale industristandarder som A4-ark eller gjenger i lyspærer. Risken ved slik homogenisering er at en «legger alle eggene i en korg», og dessuten at noen sterke land dikterer andre.

DISSE prosessene krever et vell av målinger, registreringer, evalueringer, kontrolltiltak og så videre. Som sekretæren i det norske Mjøs-utvalget sa: «Vi har jo et biltilsyn, da må vi også kunne ha et historietilsyn.» Trenden forskyver forholdstallet mellom administrativt og vitenskapelig ansatte, altså en byråkratisering.

DEN ÅTTENDE trenden er en kommersialisering av forskning. Den første formen er da at en institusjon inngår en eksklusiv avtale med et konsern, der resultatene, også der offentlige midler har vært inne, blir konsernets eiendom. Hele tanken om kunnskap som et offentlig gode settes på spill. Den andre formen er at universiteter sjøl driver butikk — med den faren det gi for usaklig bias, for eksempel i legemiddelforskning.

DISSE ENDRINGENE er ikke etterspurt blant dem som arbeider ved universitetene og heller ikke av så mange studenter. For å drive dem må derfor managementmakta styrkes: ansatte og ikke valgte ledere, eksterne styreflertall, svekking av kollegiale organer og fagforeninger og straffetiltak mot kritikere. Universitetsdemokratiet avskaffes.

DEN TIENDE tendensen er driften mot kunnskapsbedrifter. Det kan kalles en akademisk kapitalisme. Det er ikke nødvendigvis privat eiendomsrett og kapitalakkumulasjon, men det deltas i salget og markedskonkurransen. Til det kommer den sosiale klassedelingen som skjer innad på institusjonene, med dem som ikke er fast ansatt, som et akademisk proletariat.

NORGE BEFINNER SEG ennå i den gunstigere enden av skalaen når det gjelder disse bevegelsene. Men svakere økonomi og endrete politiske konstellasjoner kan raskt akselerere utviklingen her hjemme. Skulle det komme et regjeringsskifte i 2013, med Høyre og Fremskrittspartiet, er det sterke grunner til å tro at for eksempel studiebetaling kan innføres.

Da trengs argumentberedskap: Skolepenger gir sosial skeivrekruttering. Skolepenger gjør klasserommet om til et marked. Skolepenger vil presse fram større lønnsforskjeller: Et norsk konkurransefortrinn, relativt rimelige lønner for høyutdannete vil da forsvinne. Skolepenger vil skape større sosial ulikhet.

Skulle så galt skje at en slik kamp tapes, må en gå for det minst skadelige av de dårlige alternativene: inntektsavhengig tilbakebetaling.

VI SNAKKER IKKE om naturlover, men tendenser — som kan bekjempes. I striden mot at markedet overtar, må et alternativ formuleres. I boka «Akademisk kapitalisme» som kommer ut i disse dager skisserer jeg et «samfunnsuniversitet», som er samfunnsmessig forpliktet og søker kunnskapens sosiale bruksverdi, i den videste og mest opplyste forstand. Bare ved å vise at mennesker i andre miljøer har interesser i det som skjer på universitetene, kan vi finne allierte i kampen mot kommersialiseringen.

Uten et alternativ som kan sikre slike allianser, vil markedsuniversitetet seire.