|||KUNNSKAP ER én forutsetning for å møte de mange store utfordringene verden står overfor — fra klimaforverring til nødvendig omfordeling mellom og i Nord og Sør og sikring av at samfunnsveven ikke rakner av økt sosial ulikhet. Derfor er det sterke grunner til å mene at kunnskap og utdanning skal være et offentlig gode, tilgjengelig for alle.

Men slik er det ikke.

I mange land er utdanning en vare, som kan kjøpes og selge som andre varer. I Norge gjorde tidligere utdanningsminister Kristin Clemet seg til talsperson for at det kunne innføres «skolepenger» for høyere utdanning.

FORSLAGET ER et norsk eksempel på den sterke driften i retning av en akademisk kapitalisme som preger den globale scenen. Ved å undersøke høyere utdanning kan ti tendenser påvises.

DEN FØRSTE tendensen er masseutdanning, at mer enn 60 prosent av kullene tar høyere utdanning, fordi dette anses som et fortrinn i internasjonal konkurranse.

FORDI utdanning koster, søker en å kutte kostnadene ved å rasjonalisere. Nå er undervisning en tjeneste der det finnes grenser for effektivisering; en kan for eksempel ikke veilede flere studenter i et økende tempo. Da er svaret større arbeidsbyrde, ved at forholdstallet lærer/student endres. Eller kostnadsbesparingen kommer ved å kutte i tilbudet, som da grunnutdanningen i Norge og flere europeiske land ble skåret ned fra fire til tre år (noe som i nytale ble kalt en «kvalitetsreform»!).