Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har gjennomført en tidsbrukundersøkelse blant de vitenskapelig ansatte i den norske universitets- og høgskolesektoren. Denne viser at denne gruppen jobber ti timer mer enn avtalefestet arbeidstid for statsansatte og nesten åtte timer over den lovlige grensen nedfelt i Arbeidsmiljøloven. Statsråd Aasland sa på pressebriefingen for rapporten at det er usikkert hvorvidt det er ønskelig å gripe inn i denne ambisiøse, og tidkrevende, arbeidskulturen. Spørsmålet vi stiller er hvorvidt denne tidskulturen kan opprettholdes samtidig med at sektoren skal kunne realisere målet med et høyere antall kvinnelige professorer. I undersøkelsen vår finner vi nemlig en klar sammenheng mellom arbeidstid og kjønnsforskjeller.

Norsk akademias selvforståelse og flytende tidskultur er på kollisjonskurs med endringsprosesser ofte omtalt som «byråkratisering». Til tross for lange arbeidsuker betraktes for eksempel tidsregistrering i seg selv som en meningsløs og absurd oppgave. Tidsregistrering gir assosiasjoner til fabrikkarbeid, og de ansatte har i svært liten grad en selvforståelse som kan plasseres i nærheten av fabrikkarbeideren.

Bortfallet av Særavtalen har medført en noe uklar og forvirrende situasjon for mange i sektoren. En slik manglende formell regulering kan åpne for ulikheter mellom grupper av ansatte, og for konflikter knyttet nettopp til tid og tidsbruk.

Slaget om den akademiske karrieren står i dag utenfor normalarbeidsdagen. Et stort flertall av de ansatte mener at det ikke er mulig å hevde seg i forskningsfronten innenfor normalarbeidsdagen. Spørsmålet blir da hvem som får tidsregnskapet sitt til å gå opp; hvem er det som skaffer seg den nødvendige tiden som skal til for å lykkes?

Dersom vi isolerer førsteamanuenser har vi funnet at kvinner i mindre grad enn menn jobber etter den ordinære arbeidsdagens slutt. Det vil si at kvinner i større grad enn menn er nødt til å få gjort det de skal, inkludert forskning, innenfor normalarbeidsdagen. Og hvorfor det? Vi kan ikke gi et entydig svar, men trekker vi inn partners arbeidstid ser vi tydelige kjønnsforskjeller. Mens tre av fire menn har partnere som i gjennomsnitt jobber under 44 timer i uken, gjelder dette under en fjerdedel av kvinnene. Blant disse har videre hele 40 prosent partnere som i gjennomsnitt jobber over 50 timer i uken. Trekker vi inn barn, blir mønsteret enda tydeligere.

Den flytende tidskulturen og den delvise mangelen på regulering i denne sektoren ser altså ut til å gå hånd i hånd med ulik karriererealisering for kvinner og menn. Spørsmålet er om mer regulering av arbeidstiden og tidsbruken i sektoren vil kunne endre dette bildet. Og hvis svaret er ja, blir spørsmålet om politikerne tør å kreve mer regulering i sektoren eller om de er redde for å bli beskyldt for på gjøre det frie, akademiske virket om til fabrikkarbeid...