Akademisk tungetale

En apokalyptisk religionsstifter rensker halsen.

BOK: Erling Aadland, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen sier ikke bare farvel til litteraturvitenskapen. Han sier farvel til det aller meste unntatt til sin egen dilettantisme. Den har han til gjengjeld, uten hemninger og temmelig smakløst, opphøyet til en vitenskap om de ytterste

Selvkritikk slipper Aadland si farvel til, den har han aldri møtt. Det er en vaskekte apakalyptiker som står fram på disse sidene. Glosene han bruker er ikke mindre fete enn de som utgytes av de siste dagers hellige, og de er like tomme og intetsigende.

Bare patos

Det er vanskelig å forklare hvordan det er mulig på samme tid å undervurdere de fleste andre og å overvurdere seg selv i et sånt omfang som her. Den mest nærliggende forklaringen er at dette er en form for tungetale.

Sammenhengen i talen skyldes den spesielle energien setningene utsies med. Innholdsmessig står de for seg selv, en sammenhengende tankegang, med premisser og argumenter som leder fram til begrunnede synspunkter og forestillinger, fins ikke. Skriftet renner over av patos, her fins ikke en dråpe logos.

Det begynner omtrent så dårlig som det kan med at Aadland belærer leseren om at det skal ha blitt innvendt mot Kuhns lære om vitenskapelige revolusjoner at den er bedre tilpasset naturfagene enn menneskefagene som Aadland sier. Nå gjorde Kuhn selv ettertrykkelig oppmerksom på at hans teori bare var gyldig for de eksemplene han hadde studert. Det var en lang og kronglete vei for Kuhn å gå fra vitenskapshistorie til vitenskapsfilosofi. For Aadland går skrittet fra et eksempel til teori eller filosofi ganske lett, ja det virker i grunnen ikke som han er klar over at det er noen skritt å ta.

Endetidsprofet

«Frihet er ikke å forakte, men hvis det er sant at frihet bare er forenlig med frihet, så burde vi akte mer på prinsippene og være villigere til å bryte lovene. Da først kan vi komme underveis mot en friere gjerning.» Hva er denne frie gjerningen? «Men vilje som sådan, at det finnes en vilje i dypet av vårt vesen, synes fast som fjell. Få tviler på det, og få kjenner til noe som er i stand til å tøyle den ville, uregjerlige viljen?»

Jeg er ikke noen venn av staten, hevder Aadland, og derfor vil han heller ikke forsvare «dens sivilisatoriske nivå.» Det er en høyreanarkistisk endetidsprofet som blåser i basunene.

I en sånn forestillingsverden dukker selvfølgelig overmennesket opp igjen, hos Aadland skjer det i form av geniet.

«All humanisme lever av, drømmer om og kjemper for å bevare dette hele (natur-kultur)mennesket, som garantisten for klokskap, rett, sannhet og skjønnhet i en verden som mer og mer framtrer som dum, urettferdig, usann og heslig.» Aadland beklager seg over at det ikke er intellektuelle, men bokhandlermedarbeidere og journalister som bestemmer hva som er stor diktning.

Frelseren

Jeg har aldri interessert meg for personer, hevder Aadland. Nei, det er klart, personer, bokhandlermedarbeidere og byråkrater, det blir for smått for Aadland. Det er ikke personer som har intensjonalitet, det er intensjonaliteten som skaper individet, hevdes det. Det Heideggers eksistensialistiske irrasjonalisme som spøker i bakgrunnen, det er ikke personer som velger, men valget som velger.

Situasjonen er så mørk som overhodet mulig, ifølge Aadland, men som andre religionsstiftere ser han lys i mørket: Gjett hvor!

Det er naturligvis han som representerer frelsen: «Ja, i dag er det åndshistoriske klimaet så forvirret at det også er plass for folks som tenker fritt og udogmatisk.» Det er mulig «for slike som meg å skrive skrifter med friheten som målestokk.»

Det fantes i mellomkrigstida visstnok en stortingsmann som holdt lange usammenhengende innlegg. Fra salen kom åpne mishagsytringer, stortingspresident Hambro måtte slå med klubba for å få ro i salen. Ved en anledning skal han ha sagt at enhver stortingsrepresentant hadde rett til å gi uttrykk for den forvirring som rådde i hans hode. Mon Hambro ville tilkjent en professor den samme retten?

For så vidt leseverdige

De to siste kapitlene i boka skiller seg fra de første 138 sidene. De handler om å fortelle, og om en novelle av Hamsun.

Disse kapitlene er for så vidt leseverdige og utgjør en betimelig påminnelse om at alle personer, en professor, en byråkrat, en bokhandlermedarbeider har potensial til å handle annerledes, til å overskride sine tidligere handlinger. Mennesket er alltid noe mer enn sine handlinger, enn sine intensjoner, enn sine valg.