Akademiske fortielser

MIDTØSTEN: For den som måtte tro at Jostein Gaardens ulykksalige utspill i Aftenposten representerer et lavmål i norsk Midtøsten-debatt, kommer mandagens opprop i Dagbladet, «Voldsspiralen i Midtøsten må stoppes», som en sørgelig overraskelse. Den umiddelbare overraskelsen forårsakes foruten artikkelens innhold av at den er signert av et tjuetalls akademikere fra professorer og nedover som presenterer seg med følgende kollektive CV: «Vi, som driver forskning og utviklingsarbeid med Midtøsten, vil uttrykke vår avsky...» Kronikken som følger er et så ensidig angrep på Israel som man for så vidt er vant til fra norsk venstreside, men det er fernissen av vitenskapelig saklighet og tyngde som gjør prosjektet så uhyggelig.

LA MEG uten å forholde meg til artikkelens politiske påstander først påpeke en tendensiøsitet i språket som ikke er de akademiske titlene artikkelforfatterne flagger, verdig.Jeg gjør oppmerksom på at alle uthevninger er mine.«Vi er rystet over Israels enorme ødeleggelser i Libanon.(...)sivilbefolkningen er utsatt for ufattelige lidelser(...)» Og så spør man: «Med hvilken rett kan Israel ta seg til rette og spre død og fordervelse i et slikt omfang?».Hva angår Israel heter det «Vi tar også sterk avstand fra at Hizbollah skyter raketter inn i bebodde israelske områder. Vi forstår også at israelserne frykter for sine liv og at de lider under blodige aksjoner rettet mot sivile mål.» Legg merke til den lekre språklige nyansen her: Våre venner akademikerne har ingen som helst problemer med å forstå Israels lidelser, mens libanesernes er ufattelige . Ordet røper. Ordet fanger.Etter denne tilsynelatende innrømmelsen, som riktignok ikke setter det minste lille spørsmålstegn ved Hizbollahs rett til å fare frem som de gjør, hamrer man løs på at «en av verdens sterkeste militærmakter kan få ødelegge et helt land for å utrydde en militsgruppe: Hizbollah». Deretter settes kursen mot Gaza, og herfra og ut presenterer artikkelen stort sett lunkne gamle argumenter om Israels okkupasjon av palestinske områder og de samme gamle fortielsene av araberbrødrenes okkupasjon av samme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN FORSØKSVISE, men likevel avslørende balansen som preger begynnelsen av artikkelen er helt glemt mot slutten, der konklusjonen er at det internasjonale samfunnet nå må ta grep og filleriste Israels maktarroganse. (Jeg tar forbehold om at avisen kan ha redigert, selvfølgelig). Man slår fast at den palestinske befolkningen har lidd «nå faktisk gjennom generasjoner». Et uomtvistelig faktum. Men hvor blir det av den lille bisetningen som antyder at kanskje motparten har vært utsatt for en smule forfølgelse opp igjennom årene? Er det for drøyt av meg å påstå at det kanskje kan dreie seg om noen generasjoner? Hundre? Er det dårlig gjort å minne om at vårt land har bidratt til de jødeforfølgelsene som førte til opprettelsen av staten Israel?Jeg har vært naiv. Summen av Gaarders innlegg, reaksjonene på det og mest av alt dette enøyde akademiske koret har åpnet mine øyne for det faktum at jeg lever i et land med sterke antisemittiske strømninger, langt sterkere enn jeg trodde og fryktet.

MENS DE, som driver forskning og utviklingsarbeid med Midtøsten, holder historietime og belærer verden om hvordan det skal ryddes opp, utfordrer jeg vårt frynsede akademiske miljø om å gjøre jobben som aldri ble gjort: Fortell sannheten om Norges rolle i Holocaust. På skolen lærte jeg at vi hadde rene hender hva angikk jødeforfølgelser her i landet. Min datter har vært på klassetur til Auschwitzch, for det var der Holocaust var. I stedet burde vi begge vært kjørt rundt med buss på Nordstrand og senere til Vippetangen. Noen burde gjort et offisielt forsøk på å forklare oss hvordan Norge ble et av landene i Europa som fikk sin jødiske befolkning sterkest desimert av Holocaust. Hva skjedde? Hvordan kunne det skje?Som Hans Magnus Enzensberger sa i et intervju i Dagbladet nylig er det stort sett bare her i Norge at man i Europa finner åpen støtte til Hizbollah og en så skjev fremstilling av Midtøsten-konflikten. Kan det ha en sammenheng med at vi i motsetning til disse landene aldri har tatt noen oppgjør med vår egen rolle i det århundrer lange spillet som skapte staten Israel? At vi rett og slett ikke vet hva vi snakker om, og følgelig ikke ser rekkevidden av hva vi sier? Skal vi ta det oppgjøret, og se hvordan verden, og ikke minst vi, ser ut etterpå?