Akademiske vyer

I dag stiller Frankrikes tidligere president Valéry Giscard d'Estaing til valg. Men ikke for å ta plassen fra Chirac.

PARIS (Dagbladet): Nei, det er et annet tempel Giscard d'Estaing drømmer om, nemlig Det franske akademiet, Quai Conti. Stiftet av kardinal Richelieu i 1634. Med 40 ærverdige, valgte medlemmer, som skal definere det franske språket og skrive ordbok. De fleste av akademikerne, også kalt «de udødelige», er forfattere. Svært få er kvinner. Å være medlem betyr en enorm prestisje. Innsettelsesseremonien er som på Ludvig den 13.s tid, med tunge, ornerte grønne kostymer - og kårde.

MED ANDRE ORD

noe for Eksen, som han kalles. Etter å ha erobret Frankrike og Europa burde Quai Conti være en smal sak. Men. For å bli akademiker bør man helst ha et tungt litterært verk bak seg. Og der kommer Giscard d'Estaing til kort. Riktignok har han redigert den nye europeiske grunnloven, men den er neppe en fryd for et fransk språkøre. Og i en av sine få bøker var han mer opptatt av å beskrive en kvinnelig statsråds bein og sine egne følelser foran speilet enn å filosofere på et høyere nivå. Hans kandidatur har da også vakt store diskusjoner. Forfatteren og akademikeren Maurice Druon er i harnisk. Akademikerne skal i prinsippet utvise ydmykhet og dydighet. Det passer overhodet ikke for Eksen, mener Druon, som minner om hvordan president Giscard inntok sine måltider: overfor en tom stol, akkurat som kongen i Versailles.

MEN DET ER IKKE

det verste, sett med Druons og mange andres øyne. Den franske presidenten er Akademiets høye beskytter. Og mange av dagens akademikere ble valgt mens Giscard holdt sin hånd over dem. Da er det upassende at en tidligere president stiller til valg. Hvis han mot formodning skulle bli valgt, må Eksen bite i det sure eplet og bli mottatt av Chirac. Og det vil være første gang han setter sine bein i presidentpalasset etter sortien i 1981 - under pipekonsert.

FORDI HAN ANSEES

som tilstrekkelig kjent har Eksen fått hoppe over noen etapper i den rituelle valgkampen. Men han har oppsøkt hver akademiker for en times samtale, helst om dennes verk, som kandidaten må fordøye i sin helhet. Det er ikke comme il faut å snakke om seg selv. Så kommer den store dagen. Akademikerne velger i flere omganger, så de trygt kan si: Jeg stemte på Dem. Valgdagen holdes tre- fire koldtbord klare - i tilfelle. Akademiet er trolig noe av det mest franske som finnes. Og akkurat derfor burde egentlig Giscard, med sine rojale manerer, passe godt. Bortsett fra at han faktisk er for moderne. Druon og hans venner har ikke tilgitt ham at han henvendte seg til den internasjonale pressen på engelsk.

GISCARD SELV

er sikker. Til ukebladet Paris Match har han betrodd at han er glad for å slippe en ting: å behage. Og at han har sett nok av forræderi og utakknemlighet. Så kan hans kommende udødelige kolleger meditere over det.