TOJE-FAN: Journalist Lars Akerhaug vil ha et Toje-utvalg, men greier ikke forklare hvorfor han ønsker det, skriver Aksel Braanen Sterri.
Foto: Thomas Winje Øijord / NTB scanpix
TOJE-FAN: Journalist Lars Akerhaug vil ha et Toje-utvalg, men greier ikke forklare hvorfor han ønsker det, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Thomas Winje Øijord / NTB scanpixVis mer

Akerhaug kler offerrollen dårlig

Debatten om innvandringens virkninger er for viktig til at Akerhaug bør få kjøre den i grøfta.

Kommentar

I Dagbladet går Lars Akerhaug hardt på banen. Han beskylder en rekke kommentatorer i norske aviser for å «spre alternative fakta» om hva han «og Asle Toje og andre som ønsker en mer faktadreven innvandringsdebatt står for».

Kommentator i Bergens Tidende, Mathias Fischer, og undertegnede «har gått langt i å tillegge meg [Akerhaug] og Toje et motiv om å sortere mennesker etter hudfarge.»

Leser vi innlegget som et strategisk innspill, er det bare å berømme Akerhaug. Han presenterer seg selv som en utrettelig kriger i jakten på den Sannheten som den politisk korrekte eliten ikke vil innse.

Vi i den politisk korrekte og innvandringsliberale eliten, inkludert et stort flertall i Brochmann-utvalget bestående av blant andre Grete Brochmann, SSB-forsker Erling Holmøy, som har utformet «innvandringsregnskap» for SSB, og medlemmer i tankesmier på både høyre- og venstresida, ønsker å skjule det uunngåelige faktum, nemlig at nordmenn kommer til å komme i mindretall!

Noen av oss går altså så langt som å anklage sannhetssøkeren Akerhaug og dissidenten Toje for å være rasister som sorterer mennesker etter hudfarge.

At ingenting av dette stemmer, ser ikke ut til å bry Akerhaug. Han forsøker på ingen måte å begrunne påstandene ved hjelp av sitater eller tolkninger. For i søken etter sannheten må det vel være lov å lyve litt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En alternativ tolkning er at Akerhaug er en dårlig leser av andre tekster, inkludert Brochmann-rapporten selv, og at han har en ikke-statistikers tro på at statistikk vil gi en form for uhilda tilgang til Virkeligheten.

Det Akerhaug tok til orde for i sin første tekst om tema var å sette ned et Toje-utvalg som beskriver hvordan befolkningssammensetningen i Norge vil utvikle seg om en også regner med tredje og fjerde generasjon innvandrere. Utvalget skal også «vurdere konsekvensene av de raske endringene av befolkningssammensetningen».

I sitt andre innlegg utdyper han de gode motivene bak forslaget:

«[P]oenget med statistikk er å si noe om hvordan et samfunn utvikler seg, ikke å sortere mennesker etter nasjonalitet eller etnisitet. Poenget med statistikk om befolkningsutvikling er [å si] hvordan innvandrergrupper blir integrert i det norske samfunn. Det er ikke dermed sagt at ingen i denne gruppa kan regnes som etnisk norske ... Hvis bekymringen er falsk skremselspropaganda, burde et regnestykke som viser det være lite å frykte.»

Men her virker det som om Akerhaug tror simple befolkningsframskrivninger kan gi ham mer informasjon enn de kan. Som jeg har argumentert for i tre kommentarer om rapporten (her, her og her), kan ikke de relevante spørsmålene om Norges absorberingsevne og kulturelle bærekraft besvares med matematikk eller statistikk alene. Akerhaugs etterspørsel etter mer fakta er i realiteten en etterspørsel etter tautologier.

For Akerhaug vet allerede svaret på spørsmålet han lurer på. Det gjør jeg og. For om du legger en tilstrekkelig streng definisjon av «etnisk norsk» til grunn, som legger mye vekt på genetikk og historisk tilknytning til landet, så følger det ved hjelp av en enkel ekstrapolering av tidligere data, vil etnisk norske komme i mindretall, om vi ikke stenger grensene og etnisk norske kvinner begynner å føde mange flere barn.

Dette trenger vi ikke et Toje-utvalg for å undersøke. Spørsmålet vi må stille oss, er hvor farlig dette er, og hvorfor «etnisk norsk» er en relevant kategori når vi forsøker å besvare de spørsmålene vi er opptatt av. Men Akerhaug vil ikke begrunne hverken begrepsbruk eller mye annet. «Nøyaktig hvilke begreper vi bruker er i denne sammenhengen [er nemlig] uviktig», mener han. Sannhetssøkeren vil bare ha mer kunnskap, han.

Ut fra innholdet i de to innleggene i debatten har jeg forståelse for at han er hungrig etter ny kunnskap. Men da anbefaler jeg ham å lese Brochmann-rapporten eller lytte til hans redaktør Nils August Andresens diskusjon med Warsan Ismail om disse spørsmålene. Der bør det være nok av relevante momenter å tygge på.

Debatten om innvandringens utfordringer løses nemlig ikke med statistikk, slik Akerhaug later til å tro. Vi er nødt til å gå den tunge omveien om å diskutere forskningsresultater og substansielle momenter. Hadde Akerhaug tatt seg bryet med å lese Brochmann-rapporten ville han sett at de gjør et godt stykke arbeid med å kartlegge den relevante forskningslitteraturen og at de foretar balanserte vurderinger av hvordan vi kan møte de utfordringene vi står overfor.

Rapporten er langt fra siste ord i saken. Men at et utvalg ledet av Asle Toje, med Lars Akerhaug som sekundant, skulle gi oss svaret på spørsmålene vi er ute etter, er svært vanskelig å tro.