Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Akevitt og avfrelsning

En småburlesk skildring av Utkant-Sverige.

HUMORIST: Torgny Lindgren er en geniunt viktig forfatter. For «Norrlands Akvavit» har han mottatt den svenske humorprisen Piratenpriset på 75 000 kroner. Foto: Dagbladet
HUMORIST: Torgny Lindgren er en geniunt viktig forfatter. For «Norrlands Akvavit» har han mottatt den svenske humorprisen Piratenpriset på 75 000 kroner. Foto: Dagbladet Vis mer

||| BOK: Ideen er uimotståelig: Den aldrende Olof Helmersson, som i sin ungdom var en brennende predikant, reiser tilbake til sine gamle jaktmarker i indre Västerbotten for å overbevise menneskene han omvendte om at alt han sa i realiteten var pølsevev. «Han var, kort sagt, en forhenværende beruset», heter det om ham.

Men Helmersson blir overrasket på flere måter: Ikke bare var hans innsats som predikant muligens mindre viktig enn han hadde forestilt seg; menneskene som fortsatt lever i Guds vantro begrenser seg til to, som på sin side er så gjenstridige at den 83 år gamle ekspredikanten ikke kommer særlig langt i sin avfrelsningsiver. Til gjengjeld støter han på deler av fortida han ikke hadde ventet seg.

Kjærlig
«Norrlands Akvavit» foregår nok en gang i Torgny Lindgrens Västerbotten-landskap. Både direkte og indirekte knytter boka an til hans forfatterkollega Per Olov Enquists fantastiske vekkelsesbok «Lewis reise». Men hos Lindgren handler det først og fremst om aldring: Både hos Olof Helmersson og hos alle menneskene han møter igjen (eller overrasket registrerer at er døde). Ikke minst handler boka om en region som ligger for døden, der «de syke og døende var en velsignelse, de utgjorde grunnlaget for næringslivet på disse kanter». Den nye tid har på alle måter kommet til Västerbotten — bedehusene er tømt for lengst, prekestolene er blitt bikuber.

Samtidig er romanen en tildels småburlesk skildring av utkant-Sverige, med ikke bare en geografi, men også et persongalleri som er delvis gjenkjennelig fra Lindgrens tidligere utgivelser. Lindgren skriver med kjærlighet og lavmælt humor og ironi om de odde typene på sine hjemtrakter. Her er godlynt lokalavissatire, refleksjoner over «Stockholmaren» og altså forsiktig harselas med dem som måtte tro at de er blitt viktige. Teksten brytes opp av små bilder og figurer og den kursiverte historien om den gangen da kong Karl den femtende var på bygdevisitt.

Ikke minst er «Norrlands Akvavit» en roman som tematiserer kunstens og fiksjonens kraft, og koster på seg selvironiske metabemerkninger både nå og da.

Farvel
En forfatter som er mistenkelig lik Lindgren selv, opptrer også et par ganger på sidene: «En utflyttet gammel forfatter hadde vendt tilbake for å sitte i uthuset til Alexander Boman og en tanke sørgmodig skrive sin siste bok fra en hjembygd som han ofte ble beskyldt for å ha funnet opp selv.» Slik sett kan «Norrlands Akvavit» leses som et vemodig farvel til terrenget Lindgren litterært har oppholdt seg i så ofte.

Gudsutdrivelsen topper seg i en kostelig scene der den gudfryktige og døende Gerda, som når det kommer til synd aldri har drevet det lenger enn til å lede bedehusets tombola, uten å vite det får sin første smak av drikken som har fått æren av å fungere som romanens tittel. «Man blir ufattelig tørst av nattverden», som Gerda selv slår fast.

Lindgren er en forfatter som skriver med stor menneskekunnskap, og det skal godt gjøres å mislike Västerbottens blanding av fornuft og irrasjonalitet, synd og fromhet. Likevel synes jeg nok «Norrlands akvavit» er ei bok som er utpreget klok, varm og sympatisk mer enn virkelig gnistrende. Romanens oppsummerende påstand er imidlertid praktfull: Til slutt, og via de uransakeligste veier, ender Helmersson opp med likevel å lokke en av stedets ytterst få stadig troende innbyggere bort fra den smale sti, med ordene: «Synden er ofte forbausende billig.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media