Akk og ve, Trond Giske

LIKESTILLING: Kulturministeren planlegger å gjøre noe med den skjeve kjønnsfordelingen i kulturlivet. Han argumenterer med at kvinner ikke har like spisse albuer som menn og derfor trenger hjelp av det offentlige for å komme på banen. Blant annet vurderes en egen utdanning for kvinner som skal lære dem de rette teknikkene for dette, etter en svensk modell. Jeg merker jeg blir uvel. Jeg tror jeg kunne ha fylt hele avisen med en tale til kulturministeren om årsaker til kvinners manglende tilstedeværelse i kulturlivet og kunstverden. Her følger noen utvalgte linjer; Cathrine Holsts essay om skjevheter i kjønnsfordelingen innen akademia samt om hersketeknikkene hun utsettes for av mannlige kolleger ble nylig publisert i Fett og Ny Tid. Dagbladets Line Fransson fulgte opp med anekdoter fra sin oppvekst og sitt profesjonelle liv.

JEG VIL GJERNE bidra med noen eksempler på uttalelser fra menn jeg har blitt møtt med eller overhørt gjennom mange år i musikkbransjen;- pass deg for å spille med for mange damer (en av landets mest velrenomerte musikere)- det finnes ikke én musikerdame i verden det svinger skikkelig av (kjent jazzmusiker)- vi bryr oss ikke om kjønn, bare om god musikk (svar fra bookingansvarlig på kritikk om skjev kjønnsfordeling på festivalscenen)

NOEN VIL HEVDE at dette er kommentarer som bør overses. Hvis det ikke var for at disse gjenspeiler holdninger som tas med inn i nettverk av profesjonelle utøvere og arrangører, inn i kulturbyråkratiet, utdanningsinstitusjoner og platebransje ville jeg ha vært helt enig. Jeg ser tilbake på ungdomsårene da jeg med stor entusiasme tok fatt. De første snerrene som kom smilte jeg litt usikkert av.Nå tjue år senere kan jeg se tilbake på alle de gangene jeg har hørt og sett episoder som gang på gang skulle minne deg om hva du ikke er eller kan fordi du er et hunkjønn, jeg smiler ikke lenger av det. Dette gjør noe med deg som menneske. Det blir derfor uutholdelig å til stadighet være vitne til «reaksjoner på reaksjonene» - den som blir trakassert gjør som regel opprør i en eller annen form på et eller annet tidspunkt, det burde derfor være lett å se hvor fokuset burde dreies. Jeg har sett mange dyktige kvinner forsvinne ut av kunstverden på grunn av den verste mekanismen av dem alle; usynliggjøring. På et individuelt plan føler mange av disse et stort personlig tap, sett i et større samfunnsmessig perspektiv taper alle.