Passe gal: Kevin Spaceys politikerkarakter Frank Underwood i House of Cards manøvrerer seg gjennom maktapparatet med finstemt psykopati. AP/Netflix, Melinda Sue Gordon
Passe gal: Kevin Spaceys politikerkarakter Frank Underwood i House of Cards manøvrerer seg gjennom maktapparatet med finstemt psykopati. AP/Netflix, Melinda Sue GordonVis mer

Akkurat gal nok

Si meg hvilke medisiner du går på, og jeg skal fortelle deg om du fungerer bra på tv.

I en kronikk her i avisa påskeaften skrev Thomas Seltzer om populærkulturens tre konger: rødmeren, drittsekken og idioten - hvor den viktigste nettopp er drittsekken. Han eller hun som får ting gjort, som ikke bryr seg med reaksjoner. Sosiopaten. Eller psykopaten, for å bruke det riktige begrepet: Manipulerende, svikefull, sjarmerende, selvberettigende.

I den amerikanske bestselgeren «The Psycopath Test» tar forfatter Jon Ronson leserne med på en reise inn i psykopatenes verden. Han møter fengselsinnsatte, en tidligere leder for en dødsskvadron, og en administrerende direktør som fant spesiell glede i å legge ned fabrikker og si opp folk. Tesen i boka er noe i nærheten av at samfunnet er bygget opp slik at vi danser etter psykopatenes pipe. Litt slik som Netflix-serien «House of Cards» portretterer maktspillet i Washington D.C. - der Kevin Spaceys politikerkarakter Frank Underwood hensynsløst manøvrerer seg gjennom maktapparatet med finstemt psykopati.

Akkurat som fiksjonsfortellinger er avhengige av hensynsløse karakterer, er reality-tv og talkshow fullstendig prisgitt godt materiale - det vil si: personer som er tilbøyelige til å spille ut sine indre demoner foran kameraene.

Jon Ronson møtte en av de som har hatt som jobb å plukke ut folk til ulike tv-show i USA. Britiske Charlotte ville egentlig bli journalist, men havnet i tv-bransjen - til slutt som gjestebooker for legendariske «The Jerry Springer Show» - et verbalt (og til tider fysisk) aggressivt tv-program som tar opp familiekonflikter etc.

Charlotte fikk en dag en åpenbaring. Hun hadde lenge lagt merke til at det var de litt sprø folkene som viste seg å være de beste gjestene, og nå kom hun på en enkel måte å sile ut akkurat de rette personene.

Hun ba om ei liste over hvilke medisiner potensielle gjester gikk på, og gikk deretter inn på en nettside hvor hun sjekket hvilke tilstander medisinene var ment for.

På den måten kunne hun finne ut om personene var for ustabile, eller akkurat passe «gale».

Schizofrene var absolutt utelukket, forteller Charlotte til forfatter Ron Jonson. Det samme var de som gikk på lithiuim for å behandle psykose. Da måtte historien deres i så fall være ekstremt god. Den perfekte tv-gjesten, forteller hun, var imidlertid en person som gikk på prozak - antidepressiva. Hun var lei seg, opprørt - men ikke altfor ustabil.

Et slikt psykopatisk system får vi håpe ikke ligger til grunn for rekrutteringen til norske tv-serier, men det kan vel ikke være noen tvil om at grunnlaget for enhver suksessrik realityserie ligger i researchen.

Det blir bedre tv hvis noen av deltakerne på Paradise Hotel finner glede i å gyve løs på det sosiale spillet programmet legger opp til. Ikke slik som en av dem -  Janni - som etter å ha blitt satt på en litt håpløs oppgave sukker til kamera: «Jeg skulle ønske dette bare var en vanlig ferie, jeg.»

Tv er så visst ikke noen ferie. I alle fall ikke så lenge de yrkene som er blant de mest attraktive for psykopater er nettopp journalister og tv-personligheter.