Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Moria

Akkurat som flyktninger?

«Det var som en flyktningleir, det lå folk overalt», forteller sandfaste nordmenn etter en etterlengtet vinterferie på Kanariøyene.

SANDFAST: Hvor mye skal folk flest på ferie tåle? Hvor lang tid kan det egentlig ta, før de flys fra kanariøyene, trygt nordover? På en annen ferieøy, greske Lesbos, har over 22.000 mennesker vært fastlåste i et gammelt utendørsfengseli år etter år, skriver innsenderen. Foto: Bojra Suarez / Reuters / NTB Scanpix
SANDFAST: Hvor mye skal folk flest på ferie tåle? Hvor lang tid kan det egentlig ta, før de flys fra kanariøyene, trygt nordover? På en annen ferieøy, greske Lesbos, har over 22.000 mennesker vært fastlåste i et gammelt utendørsfengseli år etter år, skriver innsenderen. Foto: Bojra Suarez / Reuters / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Hanne Lossius
Hanne Lossius Vis mer

Calima, kombinasjonen av vind og sandstøv fra Sahara har forsinket hjemreisen for norske sydenturister. Britisk presse melder om apokalyptiske tilstander, og her i Norge har vi daglig blitt foret med medieoppslag om ulykksalige ferierende sandfaste på en flyplass i sør. Sovende på pappesker, akkurat som flyktninger.

Norsk presse sørger for at dette setter dagsorden mens ekstraflyene scrambles og det jobbes på spreng for å evakuere sydenfarere trygt ut av sandkatastrofen. Hvor mye skal folk flest på ferie tåle? Hvor lang tid kan det egentlig ta, før de flys trygt nordover? Tilbake til hjem, skole, jobb, og venner. Tilbake til en hverdag hvor folk flest bader i drikkevann, og er i ferd med å drukne i smørøyet.

I et annet ferieparadis, på den greske øya Lesbos, er over 22.000 mennesker fastlåste i et gammelt utendørsfengsel, Moria. Europas variant av flyktningleir anno 2020, hvor tusenvis av barn bor.

Moria, hvor barn dreper barn. Hvor tynne sommertelt og filttepper skiller mennesker fra vinteren utenfor. Hvor himmelen er dyne og hvor det snør i februar. Her scrambles ingen fly, her venter ingen skole, her er venner døde og foreldre for evig tapte. Kloakken renner åpent, og barna som har sluttet å sparke ball løper barbeint mellom generasjoner av tapt håp.

Moria, som Norge støtter gjennom avtaler med EU, skjønt ingen riktig vet hvor millionene ender opp. Men vi hjelper dem der de er. Så lenge der ikke er her.

Norske turister vet selvsagt at en flyktningleir er en midlertidig leir som tar imot mennesker som flykter for å overleve. Mennesker som er på flukt fra hjemmene sine, fra hverdagen sin, for å sikre seg og sine ei framtid hvor de ikke mister livet.

Norsk presse vet like godt som den britiske, at Calima ikke utgjør en nevneverdig trussel for sydenfarere. Selvsagt vet de det. Alle vet det. Men ord har makt, en makt vi for anstendighetens skyld må ta tilbake, hvis vi skal unngå å drukne i selvopptatthet bak skalkede dører i det rike nord.

Mens halve Presse-Norge skriver sak på saker om evakueringen av sandfaste turister på Kanariøyene, jobber frivillige sjeler over hele landet vårt, beinhardt for å evakuere barnefamiliene fra de ekte flyktningleirene. Et arbeid for å lindre og bedre den prekære og livsfarlige situasjonen for tusenvis av mennesker i våre ferieparadis. Et arbeid og en situasjon som ikke løftes opp til nivået det fortjener å ligge på.

Vi sparer på engangshansker, kjøper inn gule drakter og vurderer å hurtigutdanne intensivsykepleiere før en fryktet Coronavirus epidemi her hjemme. Men jeg undrer på om vi i det hele tatt har tenkt over hva som skjer når viruset når 22.000 kalde mennesker uten strøm, uten sanitære forhold, og uten nok mat. Hvem forbereder seg på hva som skjer når 7.500 dårlig ernærte barn i våre europeiske flyktningleirer eksponeres for viruset som er farligst for de svakeste og sykeste blant oss?

Uansett hvor stille vi er, uansett hvor stille vi sitter i båten og toer våre hender, uansett hvor mange redningsfartøy ministere kriminaliserer, og uansett hvor hardt vi skalker egne dører; så spisser det seg til nå. For de ekte flyktningene i våre ekte europeiske flyktningleirer i et Europa som brenner.

Tåregass skytes mot dem som roper om rettferdighet. Akkurat nå busses styrker med opprørspoliti fra hovedstaden inn sammen med bygningsmaterialer til nye lukkede skrekkleire. For å huse flere barn som skal tåle mer tåregass, mindre mat, og ei framtid vi aldri hadde tillatt at dyr levde under her hjemme.

Kanskje er det for langt unna? Det er nesten like langt unna som Gran Canaria.

Hele Norges coronakart