Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

AKP og den totalitære utopi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MAN KAN SELVSAGT bruke tid på å diskutere hvem som sa hva på 70-tallet (jeg vet bl.a. om en nåværende kjent advokat som jevnlig ropte «Bomb Hanoi!» i demonstrasjoner - er det medvirkning til folkemord?), og hvem som skal være fornærmet på hvem av Steigan og Hagtvet. Men det ville i denne omgang være å omgå det jeg oppfatter som Hagtvedts svært relevante hovedpoeng: Regimer basert på utopisk/totalitære ideologier ender ALLTID med forferdelse. Det pinlige for oss som var aktive i AKP på 70-tallet er jo at dette ikke er noen ny erkjennelse: Jeg har i sommer bl.a. brukt tid på å lese Karl Popper: «The Open Society and its enemies», skrevet i eksil under 2. verdenskrig. Popper - som selv var kommunist en periode i sin ungdom - - påviser hvordan utopiske ideologier i praksis alltid vil føre til overgrep mot folket samfunnet skal betjene - uansett gode hensikter i utgangspunktet. Kambodsja er bare ett av mange nyere eksempler på dette. Da hjelper det lite at Pål Steigan hevder at Pol

Pot & co. ikke var «ekte» marxister. Steigan har etterhvert måttet ta avstand fra ALLE regimer som har forsøkt å basere seg på marxismen. For en som påstår å ha et vitenskapelig forhold til politikk og historie, burde konklusjonen etter 150 år nå være klar - marxismen (og alle andre utopisk/totalitære ideologier) lar seg ikke praktisere på en god måte, og bør derfor forkastes som grunnlag for en statsform. Hagtvet utfordrer AKP til å erkjenne dette og til uforbeholdent å tilslutte seg prinsippene om rettsstat, ytringsfrihet og demokrati. Det ville være interessant om Steigan (og alle de tidligere AKPerne som i dag er betrodd oppgaven å lære opp ungdom i ytringsfrihet i journalistutdanningen) helt uten forbehold og uten «ja, men...», kunne erklære sin tilslutning til disse prinsippene.

HAGTVET OPPFORDRER oss til å be det norske folk om unnskyldning. Det kan jeg gjerne gjøre. Men jeg vil egentlig heller rette en takk til folk i Norge for at de ikke trodde på oss og aldri lot oss få anledning til å praktisere dette i stor skala - det kunne gått riktig ille. For ikke engang i liten skala - blant våre egne - klarte vi å forvalte makt på en god måte. Jeg har derfor lyst til å rette unnskyldningen til alle de unge menneskene som på 70-tallet ga så mye for så lite, der mange ofret økonomi, utdannelse og viktige livsvalg for et håpløst prosjekt .