aksel hennie

Møt mannen Dagbladet FREDAG har mest tro på i 2003!

DET KOMMER EN ung mann inn døra på Åpent Bakeri i Oslo.

Han har en svart lue godt trukket ned over hodet. Øynene er litt slitne, kroppen lett foroverbøyd. Han var på fest i går. Klokka er litt over tolv, og det er for tidlig.

DEN UNGE MANNEN heter Aksel Hennie og aner ingenting om at han er den personen .

Den som FREDAG har mest tro på i år.

Han vet ikke at 2003 kommer til å bli fantastisk.

For Aksel kommer gående inn døra og tenker mest på mora si. Han har en tendens til å tenke på henne når han blir intervjuet.

Han setter seg ned og sier:

- Det tar ett minutt fra jeg sier noe til hun ringer: Vi bor ikke på Lambertseter. Vi bor på Nordstrand!

Derfor prøver han nå å pålegge seg en slags selvsensur. For å unngå trøbbel.

Problemet er bare at alt blir så hyggelig, Aksel snakker seg varm, og vi som kan se inn i framtida vet at om en liten stund kommer han til å stå der igjen. Med telefonen i hånda.

MEN LA OSS FØRST ta fortida. En slags speedwayreise gjennom de siste åra i hans liv.

For ett og et halvt år siden gikk Aksel ut fra Teaterhøgskolen.

Han er en effektiv fyr.

I løpet av den tida har han hatt to hovedroller på Teatret Vårt i Molde, gjort novellefilmen «Anolitt» av Stefan Faldbakken, og spilt inn filmene «Jonny Vang», «Ulvesommer» og «Buddy».

- Det er utrolig fantastisk, sier han entusiastisk og skubber lua litt opp av øynene.

- Det er ikke mange som opplever det, jeg skjønner at jeg er heldig. Og det er bra.

AKSEL ER EN AV DE mange som har gått på Romerike Folkehøgskole. Men å nevne den skolen gjør at Aksel må ta tenkepause og veie ord. Det er her selvsensuren kan bli aktuell.

- Nå er vi inne på et farlig område... Familien min har nemlig alltid vært interessert i teater, men jeg var ikke det. Jeg var virkelig ikke det altså. Når det var skoleteater, gikk jeg alltid hjem. Men jeg var veldig interessert i å male, og begynte på den estetiske linja på Fagerborg videregående - det var den eneste måten jeg kunne komme meg gjennom skolen på. Jeg måtte ha noe jeg likte i tillegg til de vanlige fagene. Men så merket jeg at det var veldig lett for meg å få god karakter i drama. He-he.

Så tar han en ny tenkepause.

- Jeg har sittet og diskutert dette med faren min, skjønner du. Jeg sa nemlig i et intervju en gang at jeg bare slang inn en søknad til Teaterhøgskolen...

Det falt visst ikke i helt god jord.

- Selv om jeg har vært veldig random i mine valg, så sa faren min at man i ettertid ser at det går en linje der. Blant annet skrev jeg i søknaden til Romerike, på den store blanke siden som var satt av til hva er dine planer : «Å bli ferdig med Fagerborg videregående for å begynne på Romerike, så jeg kan spille på Nationaltheatret».

HALVVEIS UT I ÅRET på Romerike ble han gjort oppmerksom på Teaterhøgskolen og nødvendigheten av et lite stopp der. Han søkte, og kom inn. På fjerde forsøk.

Tre år der førte ham til en liten by på Nord-Vestlandet.

- Jeg er veldig oslogutt. Jeg ville aldri ha dratt til Molde og bodd der ett år, hvis det ikke var på grunn av tilbudet fra teatret der. Fordelen med mindre teatre er at man får gjøre vanvittig fine ting. Jeg fikk hovedrollen i «Flammefjes» og var en av to skuespillere i «Stones In His Pocket».

- Men det er en liten by...

- Ja, men første gang jeg kom dit, så gikk jeg av flyet og så Moldepanoramaet i sol. Det var et vanvittig bra førsteinntrykk, og det satt lenge.

- Men...

- Ja. Det ble jo jævlig ensomt etter hvert. Jeg er verken opptatt av penger eller fotball, og ett år er lenge å være borte fra familie, kjæreste og venner. I en by som er såpass lukket. Hvor kafeene ikke er åpne på søndager.

Men det at han dro fra Oslo og ballerinakjæreste - til Molde - ga ham en bekreftelse. På at han er inne på noe riktig.

- Jeg tror det er viktig å se på hva du gjør hele tiden - og hvorfor du gjør det. Jeg hadde alt i Oslo, og valget av Molde fortalte meg at dette er riktig. At det er teater jeg vil drive med.

- Var du ikke sikker på det?

- Jeg må overbevise meg selv om det. Igjen og igjen. Fordi jeg synes man skal ha et bevisst forhold til det, til det å formidle noe. Når jeg slutter å føle at jeg har noe å si, en egen historie å komme med - da slutter jeg tvert. Skuespilleryrket er der jeg best kan gi det jeg mener er viktig. Jeg er så dårlig til å sette ord på det, derfor viser jeg det. Det er som med ordet elske. Det er sjelden jeg sier det, men jeg tror jeg er ganske god på å vise det. Jeg håper i hvert fall det.

SÅ SIER Aksel:

- Jonny Vang.

Med vekt på hver stavelse.

- Jeg er skikkelig nervøs for den filmen. Sånn ligge-våken-om-natta-nervøs.

- Hvorfor det?

- Fordi filmen heter Jonny Vang. Og jeg spiller Jonny Vang. Dessuten, folk sier ofte at det er ventinga under filminnspillingen som er vanskelig. Men det er ikke det. Det er ventinga etterpå. Det er som å spille en forestilling hver dag i to måneder, du gir og gir og gir. Og så får du ikke applaus! Du leser en setning, og så slutter den med et komma. Mannen gikk over gata, - og? Det trenger ikke å være en utrolig lykkelig slutt, jeg trenger bare å vite det. Få et punktum.

Så sier Aksel at han har fått streng beskjed fra filmbyrået: Jonny Vang-intervjuet får du ikke lov til å gjøre nå. Men en setning eller to kan han nok si.

- Hm, ja. Jonny Vang prøver å gi en tanke om hva som er meninga med livet.

Så lener han seg fram over bordet. Får en alvorlig og konsentrert mine.

- Jeg hadde en voiceover i filmen, jeg tror den er gjort om nå - men jeg synes den beskriver kjernen i filmen bra. Noe slikt er det: Her ser dere meg. Jeg har sex med kona til bestekameraten min, og venter på den dagen langt der framme. Der alt skal ordne seg. Selv jeg skjønner at det er et dårlig utgangspunkt . Ha-ha.

I DISSE DAGER begynner Aksel på Oslo Nye. Det første stykket han skal spille i, heter «Kvinnen som giftet seg med en kalkun».

- Trond Aurvåg skal spille kalkun, sier han og ler enda litt mer.

- Stykket begynner som følgende - jeg kødder ikke: Middag i familien. Mor heller mat fra en kasserolle. Far har briller. Ut fra brillene går det en støvsugerslange. Den lager han lyd i. Han kan også prate normalt. Er ikke det en fantastisk faktaopplysning? Lille Joa er tjukk. Broren Harald er en hare. Og sistnevnte er altså meg.

Han ler fra langt nede i magen.

Når han får pusten tilbake, og lua ned i nakken igjen, sier han:

- Etter det, vet jeg ikke. Jeg skal være på Oslo Nye ett år.

Og så legger han til, litt sånn ut av venstre munnvik:

- Jeg har egne prosjekt også.

- Hva da?

- Hemmelig. Det er ting som kanskje ikke kommer til å skje, og sånne ting skal en ikke si høyt, sier han mens han rister iherdig på hodet. Men så slutter han med ristingen, og forteller at det handler om et manus som heter «Uno».

For Aksel har et ønske. En drøm om en posisjon i verden.

- Hvor jeg kan velge akkurat hvilke historier jeg skal være med og fortelle. De store gutta som jeg er fascinert av, som Sean Penn, de folka gjør hele tida ting som de tror på. De er i den posisjonen at de kan velge. Men det blir aldri slik i Norge, jeg kommer aldri dit.

Så stopper han brått.

- Du, dette blir feil. Jeg er jo i den situasjonen. Jeg gjør jo bare ting jeg liker. Men situasjonen er så fragil. Og selv om jeg kan tro at det er fortjent, så er det ikke det. Det er flaks.

OG NÅR AKSEL har sagt alt dette, spist en croissant med mengder av syltetøy og drukket en halv kopp te og blitt litt mer våken i øynene, så er det egentlig bare én ting som gjenstår å sies:

- Du. Jeg er en lambertsetergutt, altså.

VINNEREN: Aksel Hennie er en effektiv fyr, og spilte inn tre filmer i fjor. Den første, Jonny Vang, har premiere 14. februar. - Jeg er skikkelig nervøs for den filmen. Sånn ligge-våken-om-natta-nervøs, sier Aksel. Antagelig helt uten grunn.