Akseptabel annenbok

Genial idé og tittel, resultatet blir likevel ikke mer enn en helt grei roman.

Etter den freske fjorårsdebuten med ungdomsromanen «Sammen er vi én og én» er Sverre Henmo allerede tilbake på banen, denne gang med en voksenroman. Nå har han lagt lista høyere, og det er bare så vidt han smyger seg over med stilen i behold.Tittelen og ideen bak denne er noe av det beste og mest oppfinnsomme i boka - som bilde på og konkret kjensgjerning i det liv jeg-personen fører. Han lider av sosial angst og har ikke beveget seg utenfor sin egen stuedør de siste to årene. Her lister han seg omkring på sokkelesten, får matvarer og andre livsfornødenheter brakt på døra og sammenlikner seg selv med en middelmådig maratonløper. Som denne har han kommet inn i en rytme der det går saktere og saktere, men hvor det likevel fungerer på et vis. Noen økonomisk nød lider han ikke. Han tjener til livets opphold og vel så det som forfatter av spenningsromaner der alt er stjålet fra TV-serier. I de to årene er det bare broren og søsteren han har hatt kontakt med, men ved handlingens start skjer det saker og ting som etter hvert griper forstyrrende inn i hans selvpålagte eremitt-tilværelse. For det første flytter en enslig kvinne inn i leiegården, og hun er ikke av dem som uten videre lar seg skubbe vekk når hun ringer på døra. For det andre får han beskjed av sin franske ekskone om at hans åtteårige sønn, som han bare har hatt brevkontakt med siden de flyttet fra ham, vil komme på besøk til sin far.

Småpussig

De tankene jeg-personen gjør seg i den anledning, og de tingene han foretar seg for å hanskes med de nye utfordringene, er det stoff «Dager uten sko» er laget av. Romanen har gode tilløp og er underholdende nok med mange småpussige episoder og underfundig verbalkomikk. Som all ekte humor har også Henmos humor alvorlige undertoner. Hos kvinnelige lesere vil nok jeg-personen tale til morsinstinktet, især i de passasjene som dreier seg om hans forhold til den fraværende sønnen. Det er da også til tider gripende skildret, og det uten at teksten forfaller til det forlorent-sentimentale.

Etteraping?

Men ikke alle poengene er like gode eller morsomme, og noen av dem blir tværet for mye ut. I det hele tatt hadde boka tjent på å bli kortet noe ned. Det gjelder især for de midterste passasjene. Mot slutten stiger temperaturen igjen, og nettopp den vitner om at vi har å gjøre med en mann som er godt på vei til å lære seg håndverket. At Henmo har lest Ambjørnsens Elling-bøker med stort utbytte skal ikke legges ham til last. Men forbilder er ikke bare av det gode. Ikke bare er motivet beslektet, men selve skrivemåten og ikke minst de virkemidlene som anvendes i humorens tjeneste, er så påfallende lik Ambjørnsens at det nærmer seg etteraping. Alt i alt må «Dager uten sko» anses som en akseptabel annenbok, men heller ikke mer.