Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Akseptable forkjøpsangrep?

Den politiske situasjonen som man i 1945 gjennom folkeretten ønsket å regulere, har gjennomgått endringer det var umulig å forutse. Finnes det situasjoner der det er akseptabelt av USA å gjennomføre forkjøpsangrep?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I BEGGE sikkerhetsstrategiene publisert i løpet av George W. Bushs regjeringstid, senest i mars 2006, har USA gjort det kjent at landet akter å gjennomføre militære forkjøpsangrep på stater som mistenkes for å understøtte fiendtlige internasjonale terrororganisasjoner. I 2003 gjorde USA, som kjent, alvor av sine ord og gikk til krig mot Irak, en krig som fremdeles pågår. Det å gripe inn militært i andre staters indre anliggender, uten først selv å ha blitt angrepet, bryter med folkeretten. Ikke overraskende har derfor USAs forsvarspolitikk blitt behørig kritisert. Men er kritikken berettiget? Gjør dagens trusselbilde forkjøpsangrep akseptabelt?Hendelsene 11. September 2001 illustrerte at USA må håndtere et nytt trusselbilde. Det er blitt vanlig å betegne dette trusselbildet som asymmetrisk. Et asymmetrisk trusselbilde er en situasjon der aktørene som truer hverandre besitter ressurser av ulik art og/eller av ulik størrelsesorden. Litt forenklet kan man si at fortidens trusselbilde var symmetrisk. Krigene utspilte seg mellom uniformerte soldater med identiske våpen, fortrinnsvis for å forsvare sin stats territorielle integritet. Dagens trusselbilde er derimot asymmetrisk. Aktørene i konflikten er ikke bare stater og de besitter ressurser av diametralt ulik art og størrelsesorden. Forskjellen mellom offervillige selvmordsrekrutter som med enkle kniver kaprer sivile passasjerfly og transformerer dem om til semi-militære raketter og kirurgiske amerikanske presisjonsvåpen, er betegnende.

PARADOKSALT NOK er mange land, på tross av sin militærteknologiske overlegenhet, nesten forsvarsløse stilt overfor skyggeaktige terrornettverk med fanatisk ønske om en annerledes verdensorden. De svakeste har i dag styrke nok til å drepe de sterkeste. Under slike betingelser endres premissene for effektivt forsvar. Dette har USA tatt inn over seg. Forkjøpskrigen har blitt lansert som trylleformelen i møte med det nye trusselbildet. Fordi skadene ved å unnlate forebyggende virksomhet potensielt kan være ekstremt store, mener president Bush at det er utillatelig å vente til et angrep inntreffer før man øver motstand. Angrep har angivelig defensiv intensjon og betraktes som et nødvendig forsvarsmiddel. Dessuten øker risikoen ved handlingsunnlatelse, desto større trusselen er. Terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen kan forårsake uoverskuelig menneskelig lidelse og sågar true en stats overlevelse. Derfor mener USA man gjør klokt i å overvurdere fremfor å undervurdere trusselen. Den bør betraktes som overhengende selv om det er, og ofte forblir, usikkert når og hvor fienden slår til. USA vil stå seg på å handle som om de verste spådommene slår til. Viser de verste spådommene seg å være gale, vil utfallet likevel være bedre enn om man i stedet baserte seg på mer forhåpningsfulle spådommer og tok feil. Kombinasjonen av moderne våpenteknologi og statsløs, religiøs fanatisme, gir opphav til en risiko man simpelthen ikke kan leve med. Avskrekking er dessuten bare i begrenset grad virksomt overfor slike trusler. Derfor kan det i ekstreme tilfeller være nødvendig å gå til krig for å eliminere selve risikoen.

FOLKERETTSLIG ER et slik resonnement under enhver kritikk. FN-pakten åpner kun for to unntak fra imperativet om at væpnede militære aksjoner ikke skal finne sted i internasjonal samhandling. I artikkel 51 slås det fast at ingenting i FN-pakten skal innskrenke enhver stats naturlige rett til å forsvare seg med våpen hvis den er offer for væpnet aggresjon fra en annen part. Dette unntaket hjemler ikke forkjøpskrig. I artikkel 39, det andre unntaket fra det kategoriske militærmaktsforbudet, åpnes det for at FN kan autorisere bruk av væpnet makt. Hvis FNs sikkerhetsråd under helt spesielle omstendigheter tolker en situasjon som en «trussel mot freden», kan rådet gi mandat til bruk av væpnet makt for «å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet». Heller ikke denne artikkelen hjemler forkjøpskrig, med mindre sikkerhetsrådet godkjenner aksjonen.

DET ER IMIDLERTID viktig å være klar over at den folkerettslige fordømmelsen av forebyggende intervensjoner begrepsmessig er forankret i et symmetrisk trusselbilde. Virkeligheten har forandret seg, mens folkeretten har vært statisk. Den politiske situasjonen som man i 1945 gjennom folkeretten ønsket å regulere, har gjennomgått endringer det var umulig å forutse. Derfor er henvisning til folkeretten i dagens asymmetriske situasjon ikke tilstrekklig for å konstatere at en krig ikke er akseptabel. Overdreven rettslydighet kan i dag potensielt få beklagelige konsekvenser. Derfor må andre, ikke minst etiske, hensyn også tillegges vekt. Finnes det etisk ansvarlige unntak fra intervensjonsforbudet i kampen mot asymmetriske fiender? Finnes det situasjoner der det er akseptabelt av USA å gjennomføre forkjøpsangrep?

ALMINNELIG SUNN skepsis og konservativ forandringsvegring taler for å hevde nei. Omstendighetene rundt USAs forkjøpskrig mot Irak taler også for å hevde nei. Likevel må man være oppmerksom på at situasjoner kan forekomme der folkerettslydighet er etisk uakseptabelt, mens forebyggende krig er etisk akseptabelt. Krisesituasjoner kan oppstå der det radikalt ansvarlige vil være å velge den handling som, uansett hva folkeretten måtte si, fører med seg det minste av mange mulige onder. Følgene av en begrenset forebyggende krig kan i noen ekstreme tilfeller tenkes å være bedre enn følgende av alle andre handlingsalternativer. I slike situasjoner kan juridisk tvilsomme handlinger lede til etisk akseptable resultater. Humanitære intervensjoner er et bedre kjent eksempel på dette. Tilsvarende kan man tenke seg at forbyggende militære aksjoner, som ledd i kampen mot terrorisme, kan være akseptable hvis det er all grunn til å tro at aksjonen lykkes og på sikt gir opphav til vesentlig mindre terrorisme eller forhindrer krig med masseødeleggelsesvåpen.

DEN STORE FAREN ved å tillate forebyggende aksjoner er at sterke stater tar seg til rette, bruker forebyggingsmuligheten som påskudd til krig, undergraver folkerettens naturlige autoritet og skaper en mer usikker og krigsherjet verden. På lang sikt kan konsekvensene av folkerettslig oppmykning være skjebnesvangre. Hele det internasjonale rettssystemet kan undergraves og verden kan ledes ut i globalt kaos. En slik innvending er pragmatisk, ikke prinsipiell, men bør absolutt tas på alvor. Innvendingen taler for at forebyggende bruk av militærmakt definitivt ikke bør legaliseres. FN-pakten bør ikke gis en ordlyd som kan fortolkes dit hen at forebyggende bruk av militærmakt tillates. En slik lovendring ville senke barrieren for krig til et uakseptabelt lavt nivå og i tillegg stimulere bruken av feilbarlig og opportunistisk skjønn. Begge deler ville sannsynligvis føre til flere kriger, et utfall ingen ønsker. Likevel er det viktigere enn noen gang at utenomrettslige resonnementer ledsager folkerettslige vurderinger. Også FN kan ta feil.