Aksjeselskapet - en psykopat?

I BEGYNNELSEN AV

denne måneden hadde dokumentarfilmen «The Corporation» av de kanadiske filmskaperne Mark Achbar, Joel Bakan og Jennifer Abbott, USA-premiere på det praktfulle Castro Theatre i San Francisco. Tidsskriftet Economist, som neppe kan sies å ha for vane å gratulere kapitalismekritiske ytringer med analysen, gir i en omfattende forhåndsomtale «The Corporation» honnør som et «overraskende rasjonelt og logisk sammenhengende angrep på kapitalismens viktigste institusjon».

Filmen åpner med et historisk tilbakeblikk: På midten av 1800-tallet var aksjeselskapet en nokså ubetydelig institusjon. I forbindelse med kapitalkrevende samfunnsoppgaver, som bygging av jernbaner og broer, ble det unntaksvis utstedt et «corporate charter» som ga deltakerne rett til å opptre som én person i juridisk forstand, med rett til blant annet å besitte eiendom, låne penger og anlegge søksmål.

På mindre enn 150 år er aksjeselskapet, og i de senere tiår det transnasjonale aksjeselskaepet, vokst frem som vår samtids dominerende institusjon. Mens kirke, monarki, og endog nasjonalstat og familie er svekket som normsendere og rollemodeller, står aksjeselskapet frem som hovedsymbolet på det moderne samfunnets dynamikk og effektivitet. Sågar institusjoner innen forskning, undervisning og omsorg, med mandat milevidt fra de oppgaver aksjeselskapet vokste frem for å ivareta, ledes til å etterlikne dets organisasjonsform og etos for å bevare legitimitet.

I BOKEN BAK FILMEN

, «The Corporation - the Pathological Pursuit of Profit and Power», reiser filmskaper og jusprofessor Joel Bakan ved University of British Columbia følgende spørsmål: Dersom aksjeselskapet er en «person» som dominerer vår samtid, hva slags personlighet står vi overfor?

Svaret utpensles gjennom en intervjuserie med spennvidde fra lingvist-aktivist Noam Chomsky og «No-logo»-journalist Naomi Klein til økonomen Milton Friedman og et utvalg næringslivsledere. Oppsummeringen følger i form av en gjennomgang av kriterier hentet fra DSM-4, et anerkjent psykiatrisk diagnose-system: Aksjeselskapet er ensidig selvsentrert mot bunnlinjen og verdiskapning for aksjonærene og viker ikke tilbake for å påføre andre risiko og skade i jakten på profitt. Det kjennetegnes ved et oppblåst selvbilde og ynder å reklamere for seg selv i grandiose ordlag som best, størst og ufeilbarlig. Selskapet mangler evne til langsiktige, forpliktende relasjoner og manipulerer alt og alle til egen fordel gjennom overfladisk PR-sjarm. Det mangler empati, tar ikke frivillig ansvar for egne handlinger og viser ingen evne til anger.

DETTE SVARER

punkt for punkt til diagnosen «anti-sosial personlighetsforstyrrelse» (DSM-4, 301.7), på folkemunne kjent som psykopati. De fleste som har hatt nærkontakt med kommersielle selskaper vil nikke gjenkjennende til denne karakter-beskrivelsen. Betegnende nok er Dilbert i Scott Adams arbeidslivs-satiriske tegneserie nær den eneste gjenværende kultfigur i næringslivssammenheng. I sin vesle bås i kontorlandskapet blir sliteren Dilbert hundset av inkompetente sjefer med djevelhorn, manipulert av en notorisk slesk og ondskapsfull personaldirektør i katte-skikkelse, mens plaprende konsulenter gir råd om hvordan firmaet best kan tyne de ansatte og bedra kundene.

Filmen «The Corporation» tegner imidlertid et langt mer sympatisk bilde av næringslivets ledere. Ray Anderson, sjef for Interface, en ledende bedrift i teppe-bransjen, fremstår som en elskverdig evangelist for bærekraftighet og samfunnsansvar. Mark Moody-Stuart, en tidligere toppsjef i oljeselskapet Shell, portretteres som et reflektert, samfunnsengasjert menneske som gjerne serverer aktivister en kopp te på plenen utenfor sin beskjedne engelske villa. Problemet, slik trioen bak «The Corporation» ser det, er ikke demoniske næringslivsledere, men at bedrifter, ut fra sin egenart, forleder dyktige og velmenende mennesker til delaktighet i samfunnsskadelige handlinger. De gjør jo bare jobben sin, slik som markedsførings-spesialist Lucy Huges i konsulentfirmaet «The initiative Corporation». Hun forteller med stolthet om sin forskning på «mase-faktoren» - hvordan bedrifter kan manipulere barn til å mase mer effektivt på foreldrene om kjøp av produkter.

ER SELSKAPER SOM

Enron, Worldcom, Parmelat, og Skandia noen få råtne epler i en grunnleggende sunn frukthage, eller eksesser som synliggjør en iboende samfunnsmessig uansvarlighet som tolereres så lenge aksjonærene får sitt? Uansett hva svaret måtte være, har skaperne av «The Corporation» levert et tankevekkende bidrag til en viktig debatt omkring næringslivets rolle i samfunnet. Hva med å legge bort noen av skryte-plansjene på neste leder-seminar, og heller reflektere rundt budskapet i «The Corporation»?

Dersom Mark Achbar, Joel Bakan og Jennifer Abbott har rett i at samtidens mest sentrale institusjon er grunnleggende antisosial -   finnes det en terapi? Kan selskaper temmes og ansvarliggjøres?

Kan hende skjerpet lovgivning kan bringe selskaper tilbake i et mer samfunnsgagnlig spor. Men hvordan kan jussen holde tritt i en virkelighet der selskaper snor seg fritt på tvers av landegrenser og utfordringene endrer seg raskere enn lovgiverne kan løpe?

DA ER DET KANSKJE

bedre å håpe i den opplyste egeninteresse, i form av selvpålagt samfunnsansvar, såkalt «Corporate Social Responsibility» (CSR). Ethvert selskap av noen størrelse og selvrespekt smykker seg nå med vidløftige utsagn om misjon, verdier og ansvar. Sågar tobakks-kompanier trykker tykke og til dels selvkritiske rapporter om etikk og ansvarlighet. Er dette utrykk for en ny og gagnligere institusjonell personlighet, eller selskaps-psykopatens nye, forførende sminke?

Institusjoner oppstår, vinner legitimitet og utbredelse fordi de tjener et formål utover seg selv. Dominerende institusjoner råder grunnen i en epoke for så å avløses av nye former som bærer neste steg i samfunnet utvikling. Er vi kommet til historiens endepunkt?

På vei nedover Castro Street stikker en ung aktivist til meg en enkel folder: «Revoke the corporate charters - no to corporate personhood!» (Trekk tilbake selskapenes rettighetsbrev - nei til aksjeselskapet som person.) En sped røst mellom funklende reklame for all verdens merkevarer - men er det ikke slik alt begynner?