Aksjonsdemokratiet

Visse forutsetninger må være til stede for at «folket» vinner fram. Da hender det at makta bøyer av, skriver Stein Aabø.

Oslo PROTEST: Sterkt engasjement utenfor Stortinget i går mot helseregionenes stripping av lokalsykehusene. Foto: John T. Pedersen
Oslo PROTEST: Sterkt engasjement utenfor Stortinget i går mot helseregionenes stripping av lokalsykehusene. Foto: John T. PedersenVis mer

Gårsdagens demonstrasjon utenfor Stortinget var en kraftfull markering av motstand mot helseregionenes planer om å tukle med lokalsykehusene. Slike demonstrasjoner har vært prøvd før, med hell. De forutsetter bred folkelig støtte, folkevalgt harme, faglige argumenter, frykt, fjernsynsdekning, forenkling, forviklinger innad i regjeringen og forakt for den rene fornuft. Bokstavrimet i forrige setning er en oppskrift på en god aksjon. Så mange f-er må minst til for å rokke Jens Stoltenberg og sosialdemokratiet.

Når hans regjeringspartner Liv Signe Navarsete dessuten signerer et debattinnlegg i Dagbladet samme dag som aksjonen finner sted under tittelen «Sjukehus-Noreg brenn», blir saken satt ettertrykkelig på dagsorden. Og da lukter det reprise av tidligere Senterparti-opprør. Det aksjonistene ber om, er ikke all verden. De ber om at vedtak fattet i helseregioner om nedleggelse og flytting av nøkkelfunksjoner ved lokalsykehus skal utsettes til Stortinget har behandlet «Nasjonal helseplan». Den er ikke ferdig før neste år. Og med tanke på at stortingsbehandling tar tid, vil eksempelvis sykehuset i Kristiansund ha berget sin akuttfunksjon og fødeavdeling en god stund, hvis kravet blir innfridd.

På en regional WHO-konferanse i Oslo nylig, glapp det ut av helsedirektør Bjørn-Inge Larsen følgende setning: «Jeg blir urolig når jeg ser fakkeltog (mot organisasjonsendringer i sykehusene - min anmerkning). Er det helsepersonellet som har fyrt opp stemningen?» Et retorisk spørsmål som han like gjerne kunne ha besvart med et klart «ja». Skal en aksjon få tyngde, må den baseres på en bred allianse. Det er ingen tvil om at helsepersonellet som er ansatt i lokalsykehus under omstilling er en del av denne alliansen. Verken leger, sykepleiere eller andre pleiere vil flyttes til nabobyer, eller overflødiggjøres. Når flyttingen samtidig innebærer at fødende mødre og hjertepasienter må transporteres mange mil, er det ikke rart at folk mobiliseres til motstand og protest. I helt spesielle tilfeller kan det stå om minutter om et liv står til å redde. Et vitnesbyrd om et unødvendig dødsfall som kan begrunnes med avstanden til behandlende enhet, er sterk kost i beste sendetid. Ingen er upåvirket av slikt. Sagt på en annen måte: Det er vanskelig å gå inn for å redusere bemanningen og døgnkontinuerlig beredskap av spisskompetente og høytlønte team på et sykehus nær der du bor. De fleste av oss slipper å argumentere for slikt. Men helseøkonomer og ansvarlige for helseforetakenes økonomi er nødt til det, hvor grusomt og hjerterått det enn kan virke.

Helsevesenet vil simpelthen bryte sammen, eller brytes opp i et ukjent antall private, betalte tjenester, om alle forslag til omorganisering og effektivisering blir stanset. Grafene over forventet økning i behandlingsbehov er så bratte at den befolkning som er villig til å finansiere det over skatteseddelen, ikke er skapt. Hvis anslått behov for helsepersonell skal innfris, må hver tredje ungdom sikte seg inn mot et yrke i helsesektoren. Hvem skal da jobbe i barnehagene, skolen, i næringslivet i olje-, gass - og fiskerinæring?

Den endeløse etterspørselen etter helsetjenester i en stadig eldre og mer behandlingstrengende befolkning preger alle helsebyråkraters tenkning. Men det er bare de aller mest betrodde helsetoppene som kommenterer dette. Det kan trygt overlates til politikerne å fortelle hvorfor nødvendige endringer må skje. For fortsatt er det slik at helsestatsråden og regjeringen har det øverste ansvaret for helsepolitikken i dette landet. De vil bare i det lengste skyve detaljansvaret litt fra seg, til godt lønnede helsedirektører rundt om i regionene.

Men det er regjeringen som har ansvaret for at helsevesenet fungerer optimalt, likeverdig og tilfredsstiller befolkningens forventninger og krav. Det er helsestatsrådens ansvar å forklare hvorfor en sykehusstruktur som ble laget for mange årtier siden ikke er tilpasset dagens situasjon og muligheter. Det er selvsagt en politisk belastning å forklare en lokalbefolkning at en opprettholdt fødeavdeling her, kan bety tapte liv der. For verken helsepersonell eller økonomiske ressurser er ubegrensede, selv ikke i verdens rikeste land. Bare folks forventninger.

Sosialdemokratiske regjeringer har normalt hatt en fordel når de har sett behov for nødvendige reformer fordi de har kunnet finne fram til akseptable løsninger med LO. Men med delte meninger i regjeringen, og aktive organisasjoner langt utenfor LO som motspillere blir det tyngre å få forståelse. Da hender det man må ta en pause og gi «folket» en seier.