Akterutseilt forskning?

Det er nå 100 år siden Fridtjof Nansen utga de vitenskapelige resultater fra den første «Fram»-ferden, og Otto Sverdrup med den andre «Fram»-ferd kartla mer nytt land i Arktis enn noen ekspedisjon før eller siden. Slik innledet disse en nasjonal satsing i Arktis som var et viktig ledd i identitetsbyggingen i en ny nasjon. Den geografiske tilknytning har alltid vært en begrunnelse for arktisk forskning. Det har vært et strategisk poeng i seg selv at det ble utført nasjonal forskningsaktivitet i polare nærområder, og spesielt var det innlysende at Norge tok seriøst sin suverenitet over Svalbard ved å satse på et spekter av aktiviteter på og omkring øygruppen. Dette er fortsatt gangbare grunner, men den tid er forbi hvor forskningen kunne rettferdiggjøres kun ut fra geografisk-strategiske argumenter. Den forskning som i dag utføres i de polare områder, er gjennomgående ikke bare av høy kvalitet; den har også stor verdi for resten av verden. En nasjonal satsning på polarforskning er således viktigere enn noen gang, med blant annet følgende begrunnelser:

Selv om det stadig råder usikkerhet om årsakene til klimaendringer, bestrides ikke det faktum at menneskeskapte utslipp har øket drivhusgassene med 25%, og at det for tiden skjer en global oppvarming. Det er god grunn til å tro at virkningen av utslippene vil bli langvarig. Det norske forskningsprogrammet RegClim ga nylig ut sin rapport som predikterer markert oppvarming i nordområdene, samt markert nedbørøkning i kystområder og nordlige landsdeler. Øket snø (og øket vind) skaper store samfunnsbelastninger som ikke minst har preget nyhetsbildet denne vinteren. For Nordishavet manifesteres oppvarmingen allerede som en dramatisk nedgang i istykkelse og isutbredelse, som blant annet norske forskere har påvist. Framskrivninger av slike trender skal naturligvis alltid utføres med varsomhet, men dersom den nåværende trend fortsetter, vil hele Arktis være isfritt om sommeren i løpet av dette århundret.

Samtidig som effektene av en klimaendring kanskje vil bli mest merkbare i Arktis, så ligger også nøklene til forståelse av klimautviklingen for en stor del i de samme områder. Polbassenget er avsnørt med ett unntak: Mellom Svalbard og Grønland ligger det dype Framstredet, som er et sentralt område for dypvannsdannelse og opprettholdelse av de store, globale havstrømninger. Nye modeller viser at stabiliteten av Golfstrømmen er knyttet til utstrømningen fra Nordishavet forbi Svalbard. Området er sentralt for å forstå koblingen mellom atmosfære- og havklima, samt havets opptak av CO{-2}. Dette er prosesser som er globalt viktige, hvor norske forskere er langt fremme, og som gir en betydelig arena for internasjonalt samarbeid. Så både gjennom betydningen for den globale havsirkulasjon, og fordi de store ismassene er enestående detaljerte klimaarkiv, er paradoksalt nok klodens kaldeste områder sentrale for forståelsen av prosessene omkring global oppvarming.

Et annet polarfenomen er det som populært har blitt betegnet «ozonhullet», den markerte svekkelsen av ozonlaget i de høyere luftlag (stratosfæren) som så langt har vært mest markert over Antarktis. Nedbrytningen skjer gjennom en samvirkning av meget lave temperaturer, sollys og tilstrekkelige mengder av klor eller bromholdige forbindelser. Bekymringene knytter seg til at biologisk skadelig UV-stråling øker ved redusert ozonlag. Den pågående drivhusoppvarmingen ved jordens overflate bidrar nå til at de øvre luftlag nedkjøles. Så selv om menneskers utslipp av klor og brom er på vei ned, er det fortsatt episoder med lave ozonverdier og forhøyet UV-stråling i vårmånedene når de marine systemer i Arktis er mest produktive og sårbare.

Nok et felt som er spesielt i Arktis er opphopning av organiske miljøgifter i næringskjedene. Norge har spilt en sentral rolle i den omfattende miljøkartlegging som har avdekket dette arktiske trusselbilde, og den bokstavelig talt tunge fagrapport fra AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) som kom ut i fjor, gir en oppdatert oversikt over problemet. De resultater som kanskje har vært den største tankevekker, er knyttet til langtransporterte forurensninger. Havstrømmer, og fremfor alt luftveier, representerer er kontinuerlig, nordgående transportvei. De insektmidler den asiatiske bonde sprøyter sin åker med, kan i løpet av få uker måles i isbjørnens fettvev. En rekke tungmetaller, med kvikksølv som mest urovekkende, er påvist i påfallende høye konsentrasjoner. Fremfor alt er det likevel de fettløselige, organiske giftstoffer som finner sin vei inn, og anrikes, i de arktiske næringskjeder. Disse inkluderer stoffer som opptrer som narre-østrogen og er mistenkt for å gi redusert spermieproduksjon. Isbjørn og mennesker står på toppen av denne næringskjeden, og det er en skjebnens ironi at vi i dag finner de høyeste konsentrasjoner av flere miljøgifter hos de arktiske naturfolk som lever fjernest fra forurensningskildene. Organiske gifter som PCB og DDT er foruroligende høye i isbjørn, polarrev og polarmåke, og nærmer seg grenseverdier for mulige reproduksjonsproblemer. Siden de få artene som overlever i Arktis er godt tilpasset store sesongvariasjoner i vær og vind, representerer disse miljøgiftene en snikende trussel som trolig vil gjøre større skade på de arktiske økosystemene enn de forventete klimaendringene.

Mens det for pionerene for 100 år siden var et betydelig poeng at det skulle stå nordmenn bak forskningen, vil vi nå si at det er resultatene som teller. Teknisk og økonomisk krevende forskning innen hav- og atmosfærestudier fordrer et betydelig internasjonalt samarbeid. Innen verdens polarforskningsmiljøer er Svalbard enestående, og det er ikke uten grunn at 7 nasjoner nå har egne stasjoner på øygruppen, først og fremst i Ny-Ålesund, som regnes blant de tre viktigste globale miljøovervåkingsstasjoner. Men også Longyearbyen har mye å fare med, med tunge installasjoner for studier av atmosfærefysikk og for nedlasting av data fra de mange satellitter som gir essensiell informasjon om klodens tilstand så som den arktiske isutbredelse. Her er også et unikt undervisningstilbud gjennom UNIS, universitetsstudiene på Svalbard. Dette er positivt og i tråd med Svalbard-traktatens forutsetninger. Problemet er i denne sammenheng at de norske bidrag er beskjedne, og det er et dårlig signal om ikke suverenitetsinnehaveren opprettholder et aktivitetsnivå som samsvarer med våre polare tradisjoner og ambisjoner. Dette synliggjøres ikke minst ved at utvidet industrivirksomhet på Svalbard fra norsk eller russisk side er problematisk i forhold til det sårbare arktiske miljø, og håndhevelsen av de lokale vernebestemmelser.

Linjene fra Nansen og Sverdrup er ikke bare historiske, de peker fremover. Den gang drev nordmenn arktisk frontforskning på høyt nivå. I dag har mange av de store polarnasjonene forskningsisbrytere som de sender til Høy-Arktis. Norge er i den enestående situasjon at vi allerede besitter en fast forskningsplattform i Nordishavet, med flyforbindelse og all nødvendig infrastruktur, og som utlendinger står i kø for å betale for å leie plass på. Det er vår «forskningsisbryter». Svalbard har potensial til å utvikles videre som verdens fremste flaggskip i arktisk forskning. Her er det viktig at Norge kjenner sin besøkelsestid og sitt ansvar slik at vi ikke sakker akterut som polar forskningsaktør. Dette er først og fremst viktig fordi polarområdene byr på avgjørende informasjon om klodens tilstand, men også for å skape en sikker næringsvei for lokalsamfunnene på rundt 78° N.