Aktiv dødshjelp - en krenkelse?

Hvorfor skal legen få en pistol i hånden og plikt til å ta livet av alvorlig syke og døende pasienter som ikke lenger ønsker å leve, når pasienten kan gjøre det selv, spør Stein Husebø.

OKTOBER 1992 fortalte jeg under et fjernsynsprogrammet om etiske dilemmaer ved livets begynnelse og livets slutt at jeg i en nødsituasjon bevisst hadde gitt en døende kreftpasient en overdose medikamenter for å avkorte pasientens liv og lidelse. Uttalelsene førte ikke uventet til enorm oppmerksomhet i media de følgende måneder. Saken ble politietterforsket og vurdert av Statens Helsetilsyn. Oktober 1993 fikk jeg påtaleunnlatelse av kongen i statsråd og deretter en advarsel fra Statens Helsetilsyn.

Under hele denne prosessen, har jeg understreket at det vil være helt feil å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Noen synes det er merkelig at en lege, som selv har sett nødvendigheten av at det i ekstreme situasjoner overfor døende kan være riktig å «la nåde gå for rett», er motstander av legalisering.

2001 legaliserte Nederland som første land i verden retten til aktiv dødshjelp. 2002 fulgte Belgia etter. Sveits har i stillhet i mange år praktisert retten til lege-assistert selvmord.

HOVEDARGUMENTENE FOR legalisering kan sammenfattes i er tre punkter:

1. Selv med utmerket lindrende behandling (palliativ care), vil det være igjen vanskelige situasjoner - hvor de alvorlig sykes smerter og andre plager ikke kan lindres - hvor de har grunn til å frykte uutholdelige lidelser og krenkelse av deres verdighet den siste levetid.

2. Hensynet til pasientens rett til selvbestemmelse og autonomi.

3. Aktiv dødshjelp foregår allerede i det skjulte i alle europeiske land, og det er derfor nødvendig å utarbeide retningslinjer som bidrar til åpenhet og lovregulerer hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt.

Selv ekspertene innenfor lindrende behandling innrømmer at 5-10 prosent av de døende pasientene som får optimal behandling og omsorg, ikke har det bra i sin siste levetid.

DE SPØRSMÅL vi sitter igjen med er:

Hvilke behandlingstilbud må vi ha overfor pasientene som tross optimal lindrende behandling opplever uutholdelig smerte og lidelse?

Er krenkelse av verdighet, uutholdelig smerte og lidelse kriterier som en lovgiver kan forholde seg til for å legalisere barmhjertighetsdrap?

Dersom en døende pasient opplever at alt er forferdelig: smertene, lidelsen og krenkelsene, og ber om å få fred - er det da akseptabelt at samfunnet og legene setter seg på sin høye hest, lukker øynene, og sier at det ikke interesser dem?

Det siste punktet er en hovednøkkel for å forstå hvorfor Nederland, Belgia og Sveits har legalisert aktiv dødshjelp. I disse land er selvbestemmelse og autonomi mer enn selvfølgelig.

Remlinck-rapportene fra Nederland viser at 3000 pasienter hvert år i Nederland etter innstendig og gjentatt oppfordringer av sin lege får en dødbringende sprøyte som avslutter deres liv. I tillegg vil ca. 1000 bevisstløse pasienter få aktiv dødshjelp uten at de har bedt om det. I disse tilfeller har legen tatt avgjørelsen på pasientenes vegne. Det vil si at 3-4 prosent av de døende får aktiv dødshjelp.

DE FEM HOVEDARGUMENTER mot legalisering av aktiv dødshjelp er:

1. Fare for misbruk.

2. Legene og samfunnet trenger et klart lovverk og klare etiske retningslinjer.

3. Svært få har forstått forskjellen mellom aktiv dødshjelp og den «gode» prosessen når døden gradvis blir et alternativ til livet.

4. Alvorlig syke pasienter kan selv bestemme når de ikke ønsker å leve lenger, og de gjør det.

5. Alle mennesker dør når livet tar slutt, og livets siste levetid kan inneholde uerstattelige verdier, for den døende og de pårørende

Dersom alle europeiske land innfører samme praksis som i Nederland vil det tilsvare at ca. 200000 personer i Europa hvert år vil dø som følge av aktiv dødshjelp. Praksisen viser også at psykiatriske pasienter, som lider av depresjon eller sorg har fått aktiv dødshjelp. Det gjelder også barn med alvorlige handikapp.

Spørsmålet vi må stille oss er i hvilken grad en legalisering av aktiv dødshjelp kan føre til at de svakeste: de eldste gamle, psykiatriske pasienter og andre, som har sterke smerter eller som lider, som ikke får plass på sykehjem, og som i liten grad opplever verdighet, kan kjenne en oppfordring til å be om det samfunnet tilbyr i slike tilfeller - aktiv dødshjelp.

TILBUD GIR etterspørsel. Min mistro til konsekvenser av stramme budsjetter i nedgangstider, inkluderer en overbevisning om at vi - samfunnet, leger eller enkeltpersoner - bevisst eller ubevisst - er i stand til å nedprioritere (eller eliminere) de svakeste, som mest av alt trenger vår omsorg og beskyttelse.

Aktiv dødshjelp innebærer at en lege, etter innstendige gjentatte oppfordringer fra en sterkt lidende og alvorlig syk pasient, gir pasienten medikamenter med den hensikt og konsekvens at pasienten dør i løpet av de neste minutter eller timer. I praksis er det nesten alltid en kombinasjon av tre typer medikamenter: et sterkt sovemiddel, et sterkt smertestillende medikament og enten et medikament som lammer respirasjonen eller hjertemuskelen.

Passiv dødshjelp - som er tillatt - innebærer at en alvorlig syk og døende pasient, enten på innstendig oppfordring (informert samtykke), eller dersom pasienten ikke kan gjøre rede for sin ønsker, etter vurdering av formodet pasientvilje, ikke får en medisinsk behandling som ville forlenget pasients dødsprosess. Her er det ofte snakk om å la være å gi antibiotika, andre medikamenter eller sondeernæring som holder liv i pasienten.

VED PASSIV dødshjelp er dødsårsaken pasientens sykdom. Ved aktiv dødshjelp er dødsårsaken legens handling. Ved lindrende, indirekte dødshjelp er det en akseptert eventuell «bivirkning» av behandlingen at pasient dør noe tidligere enn uten en slik behandling.

Lindrende, indirekte dødshjelp - som er tillatt - innebærer at legen med faglig kompetanse gjør sitt ytterste for at døende ikke skal lide unødig i de siste timer eller dager av livet. Da vil det aksepteres at disse medikamentene noen ganger kan bidra til å forkorte pasientens liv - minutter, timer eller dager. Hensikten er ikke å forkorte livet, men å lindre.

Vi opplever det ofte. De gamle eller de alvorlig syke og døende, når de er «mett av dage», legger inn årene. De tar ikke lenger til seg mat eller drikke. De signaliserer mer eller mindre aktivt at de ser frem til at det snart er slutt. I motsetning til hva de fleste tror, er dette ikke en pinefull, langdryg prosess. Etter noen dager vil slike pasienter ofte miste bevisstheten, og dø stille og fredelig etter dager, maksimalt en uke eller to. Selv for friske personer er sultestreik sjelden forbundet med store plager.

ET NATURLIG spørsmål er derfor: hvorfor skal legen få en pistol i hånden og plikt til å ta livet av alvorlig syke og døende pasienter som ikke lenger ønsker å leve, når pasienten kan gjøre det selv? Er det mulig å krenke den enkeltes, eller spesielt den svakes verdighet mer intenst enn å tilby dem å drepe dem?

Fra sengekanten til de alvorlig syke og døende kan jeg forsikre om følgende: Smerter og andre plagsomme symptomer kan lindres, - nød, ensomhet og omsorgssvikt kan endres til kjærlighet, nærhet og omsorg. Flukt fra døden når den er nær forestående medfører unødig stort fravær fra livet, og ofte unødig stor lidelse for pasient og pårørende. Denne flukten, - som er så kjennetegnende for vår kultur, forhindrer at de levende, den døende og de pårørende, får anledning til å legge armene rundt hverandre, til å le og gråte, til åpne samtaler og til å ta farvel. Denne flukten fører også til at dødsprosessen ofte forlenges gjennom heroisk medisinsk innsats - når den døende trenger en anledning til å dø.

OKTOBER 1992 fortalte jeg under et fjernsynsprogrammet om etiske dilemmaer ved livets begynnelse og livets slutt at jeg i en nødsituasjon bevisst hadde gitt en døende kreftpasient en overdose medikamenter for å avkorte pasientens liv og lidelse. Uttalelsene førte ikke uventet til enorm oppmerksomhet i media de følgende måneder. Saken ble politietterforsket og vurdert av Statens Helsetilsyn. Oktober 1993 fikk jeg påtaleunnlatelse av kongen i statsråd og deretter en advarsel fra Statens Helsetilsyn.

Under hele denne prosessen, har jeg understreket at det vil være helt feil å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Noen synes det er merkelig at en lege, som selv har sett nødvendigheten av at det i ekstreme situasjoner overfor døende kan være riktig å «la nåde gå for rett», er motstander av legalisering.

2001 legaliserte Nederland som første land i verden retten til aktiv dødshjelp. 2002 fulgte Belgia etter. Sveits har i stillhet i mange år praktisert retten til lege-assistert selvmord.

HOVEDARGUMENTENE FOR legalisering kan sammenfattes i er tre punkter:

1. Selv med utmerket lindrende behandling (palliativ care), vil det være igjen vanskelige situasjoner - hvor de alvorlig sykes smerter og andre plager ikke kan lindres - hvor de har grunn til å frykte uutholdelige lidelser og krenkelse av deres verdighet den siste levetid.

2. Hensynet til pasientens rett til selvbestemmelse og autonomi.

3. Aktiv dødshjelp foregår allerede i det skjulte i alle europeiske land, og det er derfor nødvendig å utarbeide retningslinjer som bidrar til åpenhet og lovregulerer hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt.

Selv ekspertene innenfor lindrende behandling innrømmer at 5-10 prosent av de døende pasientene som får optimal behandling og omsorg, ikke har det bra i sin siste levetid.

DE SPØRSMÅL vi sitter igjen med er:

Hvilke behandlingstilbud må vi ha overfor pasientene som tross optimal lindrende behandling opplever uutholdelig smerte og lidelse?

Er krenkelse av verdighet, uutholdelig smerte og lidelse kriterier som en lovgiver kan forholde seg til for å legalisere barmhjertighetsdrap?

Dersom en døende pasient opplever at alt er forferdelig: smertene, lidelsen og krenkelsene, og ber om å få fred - er det da akseptabelt at samfunnet og legene setter seg på sin høye hest, lukker øynene, og sier at det ikke interesser dem?

Det siste punktet er en hovednøkkel for å forstå hvorfor Nederland, Belgia og Sveits har legalisert aktiv dødshjelp. I disse land er selvbestemmelse og autonomi mer enn selvfølgelig.

Remlinck-rapportene fra Nederland viser at 3000 pasienter hvert år i Nederland etter innstendig og gjentatt oppfordringer av sin lege får en dødbringende sprøyte som avslutter deres liv. I tillegg vil ca. 1000 bevisstløse pasienter få aktiv dødshjelp uten at de har bedt om det. I disse tilfeller har legen tatt avgjørelsen på pasientenes vegne. Det vil si at 3-4 prosent av de døende får aktiv dødshjelp.

DE FEM HOVEDARGUMENTER mot legalisering av aktiv dødshjelp er:

1. Fare for misbruk.

2. Legene og samfunnet trenger et klart lovverk og klare etiske retningslinjer.

3. Svært få har forstått forskjellen mellom aktiv dødshjelp og den «gode» prosessen når døden gradvis blir et alternativ til livet.

4. Alvorlig syke pasienter kan selv bestemme når de ikke ønsker å leve lenger, og de gjør det.

5. Alle mennesker dør når livet tar slutt, og livets siste levetid kan inneholde uerstattelige verdier, for den døende og de pårørende

Dersom alle europeiske land innfører samme praksis som i Nederland vil det tilsvare at ca. 200000 personer i Europa hvert år vil dø som følge av aktiv dødshjelp. Praksisen viser også at psykiatriske pasienter, som lider av depresjon eller sorg har fått aktiv dødshjelp. Det gjelder også barn med alvorlige handikapp.

Spørsmålet vi må stille oss er i hvilken grad en legalisering av aktiv dødshjelp kan føre til at de svakeste: de eldste gamle, psykiatriske pasienter og andre, som har sterke smerter eller som lider, som ikke får plass på sykehjem, og som i liten grad opplever verdighet, kan kjenne en oppfordring til å be om det samfunnet tilbyr i slike tilfeller - aktiv dødshjelp.

TILBUD GIR etterspørsel. Min mistro til konsekvenser av stramme budsjetter i nedgangstider, inkluderer en overbevisning om at vi - samfunnet, leger eller enkeltpersoner - bevisst eller ubevisst - er i stand til å nedprioritere (eller eliminere) de svakeste, som mest av alt trenger vår omsorg og beskyttelse.

Aktiv dødshjelp innebærer at en lege, etter innstendige gjentatte oppfordringer fra en sterkt lidende og alvorlig syk pasient, gir pasienten medikamenter med den hensikt og konsekvens at pasienten dør i løpet av de neste minutter eller timer. I praksis er det nesten alltid en kombinasjon av tre typer medikamenter: et sterkt sovemiddel, et sterkt smertestillende medikament og enten et medikament som lammer respirasjonen eller hjertemuskelen.

Passiv dødshjelp - som er tillatt - innebærer at en alvorlig syk og døende pasient, enten på innstendig oppfordring (informert samtykke), eller dersom pasienten ikke kan gjøre rede for sin ønsker, etter vurdering av formodet pasientvilje, ikke får en medisinsk behandling som ville forlenget pasients dødsprosess. Her er det ofte snakk om å la være å gi antibiotika, andre medikamenter eller sondeernæring som holder liv i pasienten.

VED PASSIV dødshjelp er dødsårsaken pasientens sykdom. Ved aktiv dødshjelp er dødsårsaken legens handling. Ved lindrende, indirekte dødshjelp er det en akseptert eventuell «bivirkning» av behandlingen at pasient dør noe tidligere enn uten en slik behandling.

Lindrende, indirekte dødshjelp - som er tillatt - innebærer at legen med faglig kompetanse gjør sitt ytterste for at døende ikke skal lide unødig i de siste timer eller dager av livet. Da vil det aksepteres at disse medikamentene noen ganger kan bidra til å forkorte pasientens liv - minutter, timer eller dager. Hensikten er ikke å forkorte livet, men å lindre.

Vi opplever det ofte. De gamle eller de alvorlig syke og døende, når de er «mett av dage», legger inn årene. De tar ikke lenger til seg mat eller drikke. De signaliserer mer eller mindre aktivt at de ser frem til at det snart er slutt. I motsetning til hva de fleste tror, er dette ikke en pinefull, langdryg prosess. Etter noen dager vil slike pasienter ofte miste bevisstheten, og dø stille og fredelig etter dager, maksimalt en uke eller to. Selv for friske personer er sultestreik sjelden forbundet med store plager.

ET NATURLIG spørsmål er derfor: hvorfor skal legen få en pistol i hånden og plikt til å ta livet av alvorlig syke og døende pasienter som ikke lenger ønsker å leve, når pasienten kan gjøre det selv? Er det mulig å krenke den enkeltes, eller spesielt den svakes verdighet mer intenst enn å tilby dem å drepe dem?

Fra sengekanten til de alvorlig syke og døende kan jeg forsikre om følgende: Smerter og andre plagsomme symptomer kan lindres, - nød, ensomhet og omsorgssvikt kan endres til kjærlighet, nærhet og omsorg. Flukt fra døden når den er nær forestående medfører unødig stort fravær fra livet, og ofte unødig stor lidelse for pasient og pårørende. Denne flukten, - som er så kjennetegnende for vår kultur, forhindrer at de levende, den døende og de pårørende, får anledning til å legge armene rundt hverandre, til å le og gråte, til åpne samtaler og til å ta farvel. Denne flukten fører også til at dødsprosessen ofte forlenges gjennom heroisk medisinsk innsats - når den døende trenger en anledning til å dø.