TRYGGHET: Det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
TRYGGHET: Det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Aktiv dødshjelp:

Aktiv dødshjelp handler om retten til et verdig liv til siste åndedrag

Selvbestemt frivillig dødshjelp bør tillates.

Meninger

Morten Dahle Stærk, generalsekretær i Menneskeverd, skriver i Dagbladet 3. juli om Unge Høyres vedtak om ja til aktiv dødshjelp reiser et retorisk spørsmål om hvem det er som skal bestemme når pasienten lider nok. Er det noen tvil om at det er pasienten som kjenner og vet når nok er nok? Pasienten har etter dagens lovverk rett til å si nei til behandling selv om dette kan medføre at pasienten dør.

I vår tid er de færreste redde for selve døden, det ikke å eksistere, selv om de aller fleste klamrer seg til livet og finner glede i dagen og drømmer om enda bedre morgendager. Men det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse. Takket være et stadig bedre helsestell vil bare de færreste oppleve den siste tid på en slik måte.

Men vi kan ikke vite! Vi har alle sett eksempler som skremmer. Vi er alle kjent med at mange døende lider fordi det er mange sykehus og særlig sykehjem som ikke har nødvendig kompetanse til å gi lindring. Medisiner mangler, tilsynslegen er langt unna.

Likevel hevder Menneskeverd at svaret til mennesker med store lidelser i en terminalfase, ikke er aktiv frivillig dødshjelp, men et samfunn som vil stille nok ressurser til disposisjon for å lindre fysisk og psykisk smerte.

Med Unge Høyre på laget har Foreningen Retten til en verdig død fått en ny medhjelper. Fra før vet vi at Unge Venstre og Fremskrittspartiets ungdomsparti er for selvbestemt frivillig dødshjelp. I Norge vet vi at over 75% av befolkningen ønsker hjelp til å dø i en terminalfase gitt store smerter og med ingen utsikt til bedring. Og det er situasjonen i flere europeiske land.

I 2018 tar Spanias statsminister Pedro Sanchez og hans regjering for alvor opp for muligheten av å innføre en ny lov som skal tillate barmhjertighetsdrap. «Det skal være lov å dø med verdighet», påpeker den spanske regjeringen.

Dette viser oss at religion og dødshjelp ikke nødvendigvis har en sammenheng. Meningsmålinger viser at 84 prosent i det katolske Spania ønsker aktiv dødshjelp. Kristne, fra Australia i sør til USA i vest har delt det samme syn. Det samme gjelder det klare flertall av borgerne i de fleste land med kulturkristne tradisjoner.

Dødshjelp er ikke et valg mellom liv og død. Det er et valg mellom to måter å dø på. Dette sikrer slik jeg ser det, retten til et verdig liv til siste åndedrag.