Aktiv dødshjelp

Overflødig nyinnspilling.

FILM: Om det skyldes idétørke, eller ihuga nerdefans drøm om å lage sin versjon av en gammel klassiker, er vanskelig å si. Men i løpet av de siste åra har en rekke skrekklassikere blitt laget på nytt. Siste ut er «Halloween».

Kåte tenåringer

Rob Zombie (!) har laget en blanding av en «prequel» og oppdatering av John Carpenters straks 30 år gamle film. Den er for så vidt vellykket teknisk sett, men tilfører sjangeren intet nytt. Sagt på en annen måte: Den framkaller grøss og ubehag, men byr ikke på en eneste overraskelse. De første to tredjedeler av filmen handler om blodtørstige Michael Myers barndom, og forsøker å forklare hvordan han ble et slikt uhyre. Problemet med å vie så mye plass til ham, er det ikke plass til andre i sentrum. Når monsteret legger ut på sin blodige tur til hjemtraktene, rekker vi ikke å sympatisere med noen av hans ofre. Svisj! Der gikk en politimann til ned for telling. Slash! Her møtte en tilfeldig forbipasserende sitt endelikt. Svisj, slash og dobbeltsvisj! Der ble det laget hakkemat av enda en kåt tenåring. Ja, for det er som regel de det går verst ut over. Det er forresten heller ikke nytt. I filmer som dette er det aldri mer enn sekunder fra den søte orgasmen, til brutal og meningsløs død. Splatterfilmen har kanskje en moralsk oppdragende effekt på amerikanske tenåringer? Neppe.

Fint ferdig

Etter 90-åras ironiske og humoristiske vri på sjangeren, er dagens splatterfilm dødelig seriøse saker. Zombie lykkes ikke i å tilføre friskt blod til en pasient som åpenbart er blitt holdt kunstig i live for lenge. Monstre som Michael Myers, Freddy Kruger og Jason Voorhees har en lei tendens til å gjenoppstå, men ut fra de siste åras blodige nyinnspillinger å dømme er splatterfilmen fint ferdig. Bipp. Bipp. Bipp. Biiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip.