Aktiv dødsomsorg

ASSISTERT SELVMORD: Vil vi ha et samfunn der mennesker velger aktiv dødshjelp for ikke å være andre til byrde?

Jeg er far til Maria. Hun er funksjonshemmet. Jeg er redd Dignitas vil gjøre det vanskeligere for henne å leve et meningsfylt liv. Jeg frykter at individets rett til å «la seg avlive» på sikt kan føre til kollektivets forventning om at det belastende individ skal la seg avlive. Det er et samfunn jeg frykter. Dignitas åpner for skumle perspektiver selv om det ikke er deres bevisste mening.Dagbladet har hatt en tankevekkende artikkel om Dignitas i Sveits. I mai 2003 hadde Aftenposten også en artikkel om Dignitas. I den fikk vi møte ekteparet Gerhard og Mai-Lis som reiste med enveisbillett til Zürich. De reiste til organisasjonen Dignitas og advokat Ludwig Minelli for å få hjelp til å begå selvmord. Han var 80 år, hun var 79 år. Ingen av dem hadde noen livstruende sykdom, men begge var preget av smerter og begrensede muligheter til å leve et aktivt og meningsfylt liv slik de så det. De ville ikke på sykehjem, eller bleiehjem, som de kalte det. De ville dø. Det fikk de hjelp til av Dignitas. Nå er de kremert og arven donert til hjem for herreløse hunder. En trist historie. En bekymringsfull historie.

DIGNITAS KREVER i dag at de som hjelpes inn i døden skal ha en alvorlig lidelse. Som oftest er det fysiske lidelser, men også mennesker med psykiske lidelser som depresjon og schizofreni har fått dø ved deres hjelp. Likevel har de som mål at alle som vil kan hjelpes. De mener at det er en menneskerett å få lov til å dø uten at andre skal bedømme gyldigheten av valget. Dignitas kaller ikke sin tjeneste for aktiv dødshjelp, men assistert selvmord. Nyansene mellom disse begreper er hårfine, og jeg mener at det er to sider av samme sak. Ved assistert selvmord skriver legen ut en resept på et sovemiddel som fører til død ved overdose. Legen som benyttes av Dignitas vet hva sovemiddelet skal brukes til. Ved aktiv dødshjelp påføres døden av lege eller sykepleier ved at dødelig dose medisin injiseres.

NEDERLAND OG BELGIA har nå legalisert aktiv dødshjelp. Sveits har legalisert assistert selvmord.I Norge er ennå de fleste politikere og leger negative til aktiv dødshjelp. Et flertall av befolkningen er derimot positive til aktiv dødshjelp. En undersøkelse sist høst viste at 70 prosent gir sin støtte til dette. En annen undersøkelse sier at 1 av 20 anestesileger har utført aktiv dødshjelp til tross for at dette er forbudt. Undersøkelse blant medisinerstudenter har vist at de er mer liberale til aktiv dødshjelp enn sine ferdig utdannede kolleger. Det er en del signaler som kan tyde på at vi, og en del andre europeiske land, er i ferd med å nærme oss de tre pionerlandene i holdningen til aktiv dødshjelp. Dette bekymrer meg. Jeg mener at aktiv dødshjelp ikke er noen løsning, men et problem. Jeg har flere begrunnelser for dette. Her vil jeg bare gi uttrykk for et av dem. Aktiv dødshjelp påvirker vårt mennesksyn.

TIDLIGERE VAR smerte den hyppigste årsak til at mennesker søkte om aktiv dødshjep i Nederland. De fleste søknader dreide seg om uhelbredelig kreft. I dag er den hyppigste årsak at mennesker ikke vil være til byrde. Fortsatt er uhelbredelig kreft den vanligste årsak til at mennesker får sin legale gift, men andre lidelser er blitt mer vanlige. Her kan nevnes lidelser som multippel sklerose, store lammelser og omfattende hjertesvikt. Ingen ønsker å være til byrde. Likevel har livet ulike faser. Som små barn er vi helt avhengig av andre for å kunne leve. For noen oppstår den samme avhengigheten i alderdommen. Noen er født med funksjonshemming som gjør at de er avhengig av andre mennesker hele livet. Andre blir påført store hjelpebehov etter ulykker. Alle har sin plass og berettigelse. Et samfunns kvalitet viser seg først og fremst ved evnen til å ta seg av de som har hjelpebehov. Skal vi da akseptere at folk ved vår hjelp skal få dø fordi de ikke vil være til byrde? Vårt svar må være god omsorg. Muligens aktiv dødsomsorg. Ikke aktiv dødshjelp. Vi har for eksempel kommet langt i smertelindrende behandling.

«DET ER BEST for dem at jeg dør. De har ikke tid til å ta seg av meg. De har ikke råd til å ta seg av meg. Jeg skulle gjerne oppleve fellesskap, trygghet og omsorg. Sånn er det ikke. Helsevesenet har ikke kapasitet til å prioritere meg. Døden er en god løsning for alle parter. Nå gjenstår det å overbevise mine barn og komitéen om at jeg virkelig vil motta aktiv dødshjelp.» Slik kan kanskje en syk og gammel tenke.«Det er alle menneskers rett å leve hvis de selv ønsker det, men sannelig står det respekt av dem som ikke vil belaste familie og samfunnet. Det kreves kjempestore ressurser for å gi behandling og omsorg til kronisk syke. Nå kan de velge livet eller døden. Velger de livet må de til en hvis grad ta en del belastninger selv. Ressursene bør i større grad gå til dem det er mulig å gjøre friske.» Slik kan kanskje enkelte helsebyråkrater eller politikere tenke.

JEG SKISSERER et utopisk skremselsscenario, vil enkelte hevde. Jeg vil hevde at vi ved aktiv dødshjelp eller assistert selvmord vil åpne en dør med skremmende perspektiver. I utgangspunktet var det noe, men sakte men sikkert ble det noe annet. Først var det snakk om enkeltindividets rett til aktiv dødshjelp. Etter noen tiår var det fellesskapet ønske og forventning om at enkelte skulle la seg avlive. Muligheten for aktiv dødshjelp gir muligheter for tanken. Tanken kan prege holdningen og etikken. Jeg ønsker døren lukket og ikke åpnet. Jeg ønsker enkeltindividets trygghet for at de blir tatt vare på hele livet. Uansett nytte eller byrde for fellesskapet. Aktiv dødshjelp skaper langt flere spørsmål enn svar. Jeg synes ikke verdigheten ligger i at vi selv skal bestemme når vi skal dø. Verdighet er for meg å bli tatt vare på. Helt inn i døden.