«Thunes kronikk er et underlig forsvar av "Gud". Men religioner er ikke per definisjon fasit på nestekjærlighet og fred», skriver Helge Lurås. Bildet viser en muslimsk pilgrimsreisende som ber utenfor Mekka. Foto: Reuters / NTB Scanpix
«Thunes kronikk er et underlig forsvar av "Gud". Men religioner er ikke per definisjon fasit på nestekjærlighet og fred», skriver Helge Lurås. Bildet viser en muslimsk pilgrimsreisende som ber utenfor Mekka. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Aktivisme i forskerdrakt

NUPI-forsker Henrik Thune synes å hevde at intet galt skal tilskrives religioner og kulturelle tradisjoner.

Debattinnlegg

I kronikken Gud er uskyldig (23.01) beskylder Henrik Thune norsk offentlighet for å «primitivisere» Midtøsten. Dette skal visstnok gå ut på å tilskrive volden og kaoset til «spesifikke, iboende og negative kvaliteter ved menneskene som bor i Midtøsten». Mer bestemt mener Thune å observere at vi henviser altfor ofte til at folk i Midtøsten er «fanger av sin religiøse tro og sin identitet».

Thune skriver at det finnes «knapt noe sted i verden som er mer drevet av økonomiske interesser og rå maktkamp enn Midtøsten». Og at folk i ledende posisjoner er «kyniske realpolitikere, de aller fleste av dem». Men dette synes mistenkelig å være påstander om at volden og kaoset i Midtøsten skyldes «spesifikke, iboende og negative kvaliteter ved menneskene» - nettopp den samme «reduksjonismen» som Thune kritiserer andre for.

NUPI-forsker Henrik Thune fremstår i en aktivistisk drakt, hvor intet galt skal tilskrives religioner, kulturelle tradisjoner og ellers heterogene samfunn. Religion som fenomen er noe godt, noe verdifullt, og det er en privatsak, som selvfølgelig ikke kan ha noen politisk konsekvens. Men at samfunn av mennesker med sterke separate identiteter ikke skulle være mer utsatt for vold og konflikt enn mer homogene samfunn, faller på sin egen empiriske urimelighet. Mens dette skrives, pågår det drap og tilløp til folkemord i Den sentralafrikanske republikk mellom kristne og muslimer. I Sør-Sudan kjemper nuer mot dinka. I Libya er stammene i full kamp. I Syria er det åpenbart at folk grupperer seg i stor grad basert på identitet, som blant annet er knytter til sekter, religioner og ideologi.

Thunes kronikk er et underlig forsvar av «Gud». Men religioner er ikke per definisjon fasit på nestekjærlighet og fred. Hvem ville for eksempel påstå at andre ideologier ikke i sitt tankemessige innhold kan bli årsak til vold og konflikt? Ideologier - som religioner også er - kan selvfølgelig ha politisk konsekvens og lede til handlinger av både individuell og kollektiv art. Konsekvensen avhenger (også) av innhold. Enhver som har tatt seg bryet med å lese de bibelske religionstekster ville finne plagsomt mange oppfordringer til hevn, diskriminering, undertrykking, og vold mot hele folkegrupper.

Men like problematisk i en moderne kontekst er at ulikhet i religion gir forskjell i identitet. Og identitetsforskjeller blir forkastninger som kampen om «makt, land og penger» gjør dypere og mer uforsonlig, og med større ringvirkninger enn de ellers ville hatt. De som ikke forstår identitet og religionenes rolle i å forme disse, kan knapt forstå Midtøsten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.