Aktuelle stjerner i CD-format

Noen store øyeblikk, men helhet med slagside.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Lawrence Power, bratsj Kresen og lavmælt Brahms.

CD: Det er juvelen i kronen, selveste «Figaros bryllup» fra Salzburg-festivalens Mozart-satsning i jubileumsåret 2006, som nå lanseres separat på Deutsche Grammophon etter alle kunstens regler: foruten full CD, også en CD-høydepunktsutgave i tillegg til DVD.

Salzburg produserte nemlig alle Mozarts operaer i fjor, 22 i tallet med stort og smått. Men «Figaro» var en av de ytterst få nye produksjonene. DVD’en har vært tilgjengelig en stund som del av den komplette jubileumspakken - alle Mozart-opera’ene på DVD - men foreligger altså nå separat. Den skal vi komme tilbake til i spaltene om ikke lenge.

Men nå skal det dreie seg om lydsporet. Selveste Anna Netrebko, den klassiske musikk- og operaverdenens sterkest lysende stjerne for tiden, er Susanna; Ildebrando d’Arcangelo tar seg av Figaro, og Nikolaus Harnoncourt tar seg av det hele på dirigentplass, med Wiener Philharmoniker som husorkester.

Den ble hyllet i Salzburg, som en av årets (få) store operaproduksjoner. Men det skjer noe når du møter en operaproduksjon som rent lydspor. Noe av det besnærende og forførende i de sceniske ytelsene fordamper liksom, og du blir sittende igjen med et fokusert klangbilde - i tillegg til din egen fantasis spill med fortellingen.

Da blir det noen påfallende trekk, som ikke lar seg overhøre. Netrebkos flotte stemme, som alltid blir flottere av hennes sceniske apparisjon, er ingen Mozart-sopran. Den blir for stor, nesten diva-aktig. Og hvor flott den enn er, så er den egentlig ikke noen Suzanna-stemme. Ildebrando d’Arcangelo, derimot, er perfekt som Figaro.

Et annet påfallende trekk er orkestret. Wienerfilharmonikerne har sterk egenvilje og særegen klangprofil. Vi fornemmer at Harnoncourt vil noe annet med tolkningen, men han makter ikke å dirigere orkestret helt i sin retning. (Slik han for eksempel pleier å få det til med Concertgebouw.)

De beste partiene i tolkningen er aktfinalene, Mozarts store og utstrakte øyeblikk i denne operaen. Da slås det store lerretet opp og formatet fylles helt ut. Det låter flott, og forførende.

Innspillingen har en sterk konkurrent i René Jacobs versjon fra 2004 på Harmonia Mundi, med Concerto Köln og henholdsvis Véronique Gens og Simon Keenlyside, fordi Jacobs og mannskapet hans drar i samme retning, og både er lettere og mer bevegelig, og mer hardtslående på en og samme tid.

Lawrence Power er en fin bratsjist, som blir å høre i kammermusikalske sammenhenger i Norge i sommer. De som vil, kan tjuvstarte med Brahms-utgivelsen hans på Hyperion.

Han spiller de to bratsj-sonatene i opus 120 sammen med Simon Crawford-Phillips på klaver, og de får selskap av Tim Hughs cello i Klavertrioen opus 114.

Powers er en lavmælt og kresen musiker, og treffer den litt seige artkulasjonen som skal til for å skape suget i Brahms. Koblingen til det lavmælte skaper en tolkning som er vàr og mottakelig for detaljer. Brahms bruser nok, men koker på ingen måte over. Og tonen i bratsjen er utsøkt.

Det er litt uvant som tolkning, men du verden så bra det låter.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer