Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Al-Qaida, jihad og Norges dilemma

Så lenge USA ikke er villig til å legge om sin strategi i «krigen mot terror», så er Norge med på å bekjempe en fare som ser ut til å bli en enda større fare på grunn av måten den bekjempes på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER STOR ENIGHET blant terroranalytikere om at det mangler villighet i Washington til å se på årsakene til terroren som rammer den vestlige verden. Både leder i al-Qaida, Osama bin Laden, og hans nestleder og mentor, Ayman al-Zawahiri, har flere ganger uttalt seg gjennom lydopptak, videoer, brev og intervjuer. Det er bemerkelsesverdig at disse uttalelsene ikke har vært gjenstand for analyse i særlig grad i media, knyttet til «krigen mot terror». Å analysere disse er viktig for forståelsen for krigen. Og å forsøke å se saken fra den andre siden mener jeg er en forutsetning for enhver type konfliktløsning. Dette er viktig for å kunne bruke riktig virkemiddel og for å vite hvor mulighetene og begrensningene ligger. Det kan synes som om USAs tilnærming er et forsøk på å knuse fienden, gjennom militær maktbruk. Så langt er det grunn til å stille spørsmålstegn til hvor vellykket denne strategien er.

DEN EGENTLIGE KAMPEN til islamistbevegelsen, er kampen mot korrupte, brutale regimer i muslimske land, en kamp som har foregått helt siden 1970-tallet. Kun en veldig liten del av islamistbevegelsen støtter bin Laden. De fleste kritiserer ham og mener at hans krig mot USA/Vesten er kontraproduktiv for islamistbevegelsens vitale interesser. Derimot vil jeg hevde at de fleste muslimer, også store deler av den vestlige verden, faktisk støtter hans kritikk av USA, men fordømmer hans midler. Det hersker stor enighet og skuffelse i hele Midtøsten, også blant «vestligvennlige og bemidlede muslimer», om at USA faktisk konsekvent har vært motstander av en selvstendig utvikling og demokrati i området. Bin Laden har, siden 1996, advart amerikanerne gjentatte ganger om at han ville fortsette å angripe amerikanske interesser med økende dødelighet inntil amerikanerne stoppet støtten til Israel, fjernet de militære styrkene fra Saudi-Arabia og opphevet sanksjonene mot Irak. I tillegg advarte bin Laden om at dersom ikke USA etterkom hans krav så ville han ta krigen inn på det amerikanske kontinent, som vi så 11. september 2001.

BIN LADEN OG AL-ZAWAHIRI viser en omfattende historisk kunnskap, strategisk innsikt, men også retorisk perfeksjonisme i sine ytringer. De anser sin hellige krig som en forsvarskrig der muslimer blir angrepet flere steder i verden. I tillegg hevder de at muslimers ressurser eller rikdommer tilflyter Vesten og små grupper av vestlig orienterte, korrupte og brutale herskere som støttes av Washington. Bin Laden lister en mengde eksempler på hvordan muslimer blir utsatt for urettmessig drap og massakrer, og han stiller spørsmål om hvorfor det er annerledes når muslimer dør enn når amerikanere eller allierte av USA dør. Han sier at USA står for en dobbeltmoral der alle som går imot dets urett blir kalt terrorister. Videre sier han at USA «vil okkupere våre land, stjele våre ressurser, påtvinge oss sine agenter som ledere ... og vil at vi skal være enig i alt dette. Hvis vi nekter å gjøre det, vil USA si: «Dere er terrorister.»» Bin Laden viser til forskjellen mellom steinkastende ungdom i Palestina som blir kalt for terrorister, mens Israels bombetokter får gå upåaktet hen. Han spør videre om hvorfor frykt, drap, ødeleggelse, deportering, koner som blir enker og barn som gjøres foreldreløse, fortsatt skal være muslimenes skjebne, mens sikkerhet, stabilitet og lykke skal være USAs og deres alliertes skjebne. Derfor, sier bin Laden: «Dette er urettferdig og det er på tide å hevne seg. Dere skal bli drept som dere dreper og bombet som dere bomber».

GENERELT OPPFORDRER al-Qaida-ledelsen til hellig krig mot enkelte land som direkte følge av disse landenes utenrikspolitikk, altså deltakelse i «krigen mot terror». Overgrepene mot muslimer globalt, korrupsjon og okkupasjon, er med stor sannsynlighet den årsaken som rekrutterer flest jihadister til bin Ladens rekker. Spesielt Irak-krigen har rekruttert mange jihadister. Videre er det ingen grunn til å tro at denne rekrutteringen av jihadister vil stoppe dersom bin Laden blir tatt.Den strategi som Washington har valgt for å bekjempe terroren, mener jeg er kontraproduktiv av samme årsak; den genererer flere terrorister/jihadister. Ifølge Brynjar Lia, seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, er 3500-4000 al-Qaida medlemmer tatt siden 11. september 2001, men dette har ikke gjort trusselen mindre, snarere tvert imot.Fawas Gerges, en historiker og mediakommentator som gjennom flere års feltarbeid har kartlagt historien til jihadist-bevegelsen, hevder at man langt på vei kan bidra til en løsning ved å omringe, eller avskjære al-Qaidas innerste krets. Han mener at dette kan gjøres ved å prøve å oppnå kontakt med den store middelklassen av unge muslimer. Videre å lytte nøye til hva disse frykter, håper og lengter etter. Denne strategien krever, i tillegg til å justere USA/Vestens utenrikspolitikk, økt fokus på muslimske lands dårlige sosialøkonomi og mangelen på legitime regimer. Uten å påstå at dette er noen fasit, eller at det er en enkel oppgave, tar denne strategien i alle fall hensyn til de viktigste årsakene til konflikten.

HVA BETYR SÅ DELTAKELSEN i «krigen mot terror» for Norge? Det blir hevdet av våre politikere at «å vise flagg» og å være med på å ta vår del av belastningen i krigen mot terror, fører til økt nasjonal sikkerhet. Dette skal blant annet øke våre alliertes vilje til å komme oss til unnsetning ved en eventuell militær aggresjon mot Norge. Problemet er at det er praktisk talt umulig å beskytte seg mot terror. Dilemmaet vårt, slik jeg ser det, er at så lenge Washington ikke er villig til å legge om sin strategi i «krigen mot terror», så er vi med på å bekjempe en fare som ser ut til å bli en enda større fare på grunn av måten den bekjempes på. Stoltenbergregjeringen har justert kursen noe, FN og NATO vektlegges, mens den direkte støtten til USA-ledede operasjoner er nedtonet. På den annen side synes denne korrigeringen å ha hatt sine konsekvenser for forholdet til USA.