Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alarm-obs-alle

Den katastrofale IKT-situasjonen i politiet er et resultat av at man ikke har innsett at politiets kjernevirksomhet er informasjonsbehandling.

UMODERNE: Nødnett, som er en storsatsing på felles digitalt radiosambant for politi, brann og ambulanse, er ikke laget for den type datatrafikk nødetatene vil trenge i framtida. Systemet er utdatert allerede før det er utbygd, mener Marte Michelet. Foto: Morten Holm / Scanpix
UMODERNE: Nødnett, som er en storsatsing på felles digitalt radiosambant for politi, brann og ambulanse, er ikke laget for den type datatrafikk nødetatene vil trenge i framtida. Systemet er utdatert allerede før det er utbygd, mener Marte Michelet. Foto: Morten Holm / Scanpix Vis mer

Det er ikke håndjern eller skytevåpen som er den alminnelige politibetjents viktigste utstyr, det er datamaskiner. For politiarbeid består i all hovedsak av å samle og bearbeide informasjon. Hver dag registreres og behandles tusenvis av opplysninger i et konglomerat av norske politidatabaser. Det finnes én database for kjøretøy og førerkort, én for etterlysninger, én for anmeldelser og saksbehandling, én for Schengen-saker, én for domfellelser, og så videre, og så videre. Alle med hvert sitt passord. Ute på patrulje eller utrykning har ikke politiet direkte tilgang til noen av disse databasene, men må anrope operasjonssentralen, stave fram opplysningene de vil ha sjekket, og vente mens det søkes fram, før de får resultatene opplest på sine nærmest antikvariske walkie-talkie-klumper.

Også på politistasjonene har man enorme problemer med treige servere, hyppige overbelastninger og programvare som krasjer. Et talende uttrykk for frustrasjonen finner man for eksempel i et brev til lederen for Politiets Data og Materiell Tjeneste (PDMT), sendt i juli i år, der politimesteren i Østfold skriver at den elendige IKT-situasjonen, og det dårlige samarbeidet med PDMT, daglig fører til «dyp fortvilelse i vår organisasjon».

22. juli-kommisjonen viser hvordan Justisdepartementet, Politidirektoratet og justispolitikerne på Stortinget har diskutert politiets IKT-krise i årevis, og hvilke konsekvenser den kunne få i en nasjonal krisesituasjon. Men også her har evnen til å skjære gjennom vært fraværende. Man har aldri forstått verken hvor fundamentalt dårlig det står til, eller hvordan man skal forholde seg til teknologirevolusjonen.

Det groveste tilfellet er Nødnett. Nødnett skal erstatte politiets knitrete, gamle radiosamband, med et felles digitalt radionett for alle blålysetatene. Allerede på midten av nittitallet var Nødnett på dagsordenen, men en uforliknelig seindrektighet gjorde at man ikke før i 2004 bestemte seg for å utrede det. Så gikk det to år til før Stortinget ga klarsignal for en utprøving på østlandsområdet, og først i 2011 vedtok man utbygging i hele landet. I mellomtida har hele greia gått ut på dato.

Vi har i dag et eget direktorat med 75 ansatte - Direktoratet for Nødkommunikasjon - hvis eneste oppgave er å styre etableringen av et landsdekkende samband som er fullstendig utdatert. I stedet for å basere seg på satellitt og mobilnett, har man gått inn for en bakkeløsning der mer enn 2000 basestasjoner skal bygges ut fra dalbunn til fjelltopp over hele landet. Derfor går det ulidelig treigt. Hittil er det bare bygget ut i 6 av 27 politidistrikter. Men det er ikke det verste. Det hadde kanskje vært til å leve med at dette tok så lang tid, hvis Nødnett var en bunnsolid, framtidsrettet investering. Men, nei. Nødnett er laget for tale, ikke for datatrafikk. Den 22. juli innebar det blant annet at Delta-styrken, som brukte Nødnett, ikke hadde tilgang til kartdata, og misforståelsen om oppmøtested kunne oppstå.

I ei framtid der politiet i økende grad vil trenge rask tilgang til bilder, databaser og biometri, har systemet, som vil koste minimum 6 milliarder og tidligst være ferdig i 2015, svært lite å bidra med. De bærbare enhetene som hører til kan heller ikke skanne, ta opp lyd eller video, eller kobles til Internett. Men - wohoo - de har fargeskjerm!

Det er til å gråte av. I tillegg har Nødnett blitt en sovepute. En høyt plassert politikilde fortalte meg denne uka at det i morgen den dag ville vært fullt mulig å utstyre alle politibiler med hver sin Ipad og koble dem opp til alle de viktigste databasene. Problemet er sikkerhet, men i påvente av Nødnettutbyggingen er det ingen som en gang prøver å få til noe sånt.

Samtidig: Uansett hva slags nyttige og moderne IKT-verktøy man hadde hatt, ville nesten alle de fatale feilene i fjor likevel oppstått. Ta politiets varslingsliste med navnet Alarm-obs-alle: Den 22. juli ble den til Alarm-tja-noen. Det avgjørende massevarslingssystemet i en nasjonal krise var helt enkelt ikke oppdatert, og inneholdt feil på feil. Når riksalarm omsider ble sendt ut var det derfor en lang rekke politidistrikter og grensevakter som aldri fikk den. Dette er ikke «IKT-svikt», som Politidirektoratet lettvint omtaler det som, men rutine- og ledelsessvikt. Like banalt som livsfarlig.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media