BEKYMRET: Torgeir Micaelsen (Ap) frykter ny antibiotikaresistens, og etterlyser handlekraft fra helseminister Bent Høie (H). Foto: Stein J. Bjørge  / NTB Scanpix
BEKYMRET: Torgeir Micaelsen (Ap) frykter ny antibiotikaresistens, og etterlyser handlekraft fra helseminister Bent Høie (H). Foto: Stein J. Bjørge / NTB ScanpixVis mer

Alarmen går i hele verden om livsfarlig antibiotikaresistens

Antibiotika kan slutte å fungere, og det vil ramme oss alle. Bent Høie trenger å handle.

Meninger

Dersom antibiotika slutter å virke, vil den moderne legevitenskapen «bli sendt tilbake til den mørke middelalderen» sa Jim O'Neill som i går la frem en ny ekspertrapport. Forskerne har på nytt trykket på alarmknappen. Nå må myndighetene våkne.  Det er i norsk interesse å ta internasjonalt lederskap i saken. Så langt har dessverre regjeringen vært mest opptatt av å prate, ikke handle.

Vi trenger nye, effektive antibiotika. En verden uten effektiv antibiotika, vil bli svært dramatisk for alle mennesker. Dødeligheten vil stige kraftig, og ingen vil kunne skjerme seg. Ingen vil ha beskyttelse fra de motstandsdyktige bakteriene.

Det er ikke utviklet nye antibiotiske substanser av betydning på snart 30 år. I løpet av de samme 30 årene har verden sett flere kvantesprang innen medisinsk forskning, som alle har bidratt til et bedre helsetilbud for verdens befolkning. Spørsmålet vi mangler svar på, er hvorfor legemiddelindustrien ikke får utviklet nye antibiotika når vi ser hvilke andre fremskritt den medisinsk-teknologiske industrien har stått for i samme periode?

Svaret på det kan virke innlysende enkelt: Å utvikle nye antibiotikapreparater er både usedvanlig krevende og veldig dyrt. Med dagens forretningsmodell for legemiddelutvikling, beregner legemiddelselskaper lav forventet avkastning av å utvikle nye antibiotika. Denne utfordringen er tidligere drøftet i detalj av blant annet norske folkehelseeksperter som John Arne Røttingen og Unni Gopinathan. Og analysen får nå fornyet støtte fra for mange uventet hold: Rapporten som kom denne uken, er ledet av Jim O'Neill, økonom og tidligere sjef i Goldman Sachs og nå statssekretær i det konservative finansdepartementet i Storbritannia.

O'Neill foreslår en rekke forslag, og her kommer min første utfordring til helseminister Bent Høie (H): Utvikling og innkjøpssystemet for antibiotika må endres fullstendig og legemiddelselskapene bør være med på spleiselaget. Et av O'Neill sine forslag er å etablere et storskala forskningsfond hvor stater og legemiddelselskaper går sammen om å betale. Legemiddelskapskaper som ikke selv forsker intensivt på nye antibiotika, pålegges i stedet å betale andre for å forske gjennom fondet. Han kaller dette «pay or play».

Et annet forslag er en egen mikroskopisk «antibiotika-skatt». Hva mener den norske regjeringen om denne type forslag? Vil Norge aktivt bidra til utvikling av et innovasjonsfond og vil Norge bidra internasjonalt til at legemiddelindustrien også kan være med å bidra økonomisk til å finne løsninger?  

Over- og feilbruk av antibiotika må reduseres. Forskerne forteller oss at det er noe særegent med antibiotika. Den oppfører seg ikke som annen medisin.  Gradvis eller plutselig kan den miste virkning når bakteriene tilpasser seg. Det har derfor stor nytte å utsette og dempe bruken av ulike antibiotika, og bare bruke dem når vi virkelig trenger dem. Slik får vi dagens preparater til «å vare lengre». Jeg har tidligere pekt på at Norge og andre land med god kontroll også må gjøre mer nasjonalt for å redusere bruken av antibiotika.

Som O'Neill, mener jeg vi bør stille større krav til bruk av hurtigtester før antibiotika forskrives og føre nøyere tilsyn og kontroll med legenes forskrivning av antibiotika.  I tillegg pålegger det regjeringen et stort ansvar å påse at antall pasienter som tar med seg multiresistente bakterier hjem fra behandlingsopphold i utlandet, ikke øker. Arbeiderpartiet ønsker en bedre regulering av dette, regjeringen vil ikke en gang diskutere problemstillingen.

Hva er norske egeninteresser? Sammenlignet med de fleste andre land, brukes det lite antibiotika i Norge. Vi har også relativt god oversikt over bruken. Problemet er bare at det ikke hjelper stort hvis det ikke blir bedre kontroll med overforbruk og gal bruk, internasjonalt. På samme måte som med klimakrisen eller store, internasjonale økonomiske kriser, vil også Norge være ille ute hvis vi ikke bidrar til løsninger.

Saken er enkel. Når bakterier utvikler motstandsdyktighet mot antibiotika i et land, rammer det i Norge og alle andre land også. Dødstallene grunnet disse bakteriene er på fremmarsj i alle land. Det finnes ikke et «trygt» sted å gjemme seg for motstandsdyktige bakterier. Det er derfor klart i vår egeninteresse å bidra til at flere og kraftigere tiltak bli igangsatt.

Dette må regjeringen og Bent Høie (H) i større grad ta inn over seg og bidra til at Norge viser internasjonalt lederskap. Og nå haster det.