STERKE NOVELLER: Alberto Moravias noveller kom i utvalg i Gyldendals kjente blå serie. Foto: Faksimile fra omslaget.
STERKE NOVELLER: Alberto Moravias noveller kom i utvalg i Gyldendals kjente blå serie. Foto: Faksimile fra omslaget.Vis mer

Alberto Moravia - Italias skandaløse tungvekter

Nå kommer hans sensasjonelle debutbok på norsk.

Radikal og ubøyelig,  orfulgt og sensurert, erotisk og skandaløs, kunstnerisk kompromissløs. Alberto Moravia (1907-1990) var den mest offentlig kjente italienske forfatteren i sin generasjon. Stadig figurerte han på lista over sannsynlige Nobelpris-kandidater.

Samtidig reiste han helt fra ungdommen verden rundt og skrev både i artikkel- og bokform fra Mexico og Afrika, fra Maos Kina og Japan etter atombombene. Men det var som novellist og romanforfatter han markerte seg sterkest, og utgivelsen på norsk av hans i sin tid sensasjonelle debutroman, «De likeglade» (1929), fyller et hull i vår oversettelseslitteratur.

Boka ble i sin tid refusert av flere forlag. Moravia utga den for egen regning. Men den fikk en øyeblikkelig respons og ble en enestående suksess til debutroman å være. Den er seinere blitt betraktet som en forløper for den såkalt eksistensielle roman, for eksempel Jean-Paul Sartres «Kvalmen» (1938).

Moravia var gift med sin mest kjente kvinnelige kollega, Elsa Morante, i 21 år. Sammen med henne levde han på flukt fra fascistene i ni måneder på den italienske landsbygda under andre verdenskrig. På 1960-tallet skilte de seg, og Moravia giftet seg med forfatteren Dacia Maraini. Heller ikke dette ekteskapet varte.

I bok etter bok dissekerte han sin samtids moralske og kulturelle klima. Selv var han en kommunist som tok skarp avstand fra Stalin, likevel markant nok til at han ble forfulgt av fascistene og til dels forbudt. I intervjuer erklærte han seg som «anarkist» på grunn av sin inngrodde motstand mot autoriteter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han støttet et opprør mot sosial vanetenkning, men var strengt imot voldsbruk à la De Røde Brigader. Han var også nøye med å understreke at romanen ikke var noe egnet forum for politisk agitasjon.

Som intervjuobjekt var
han ettertraktet, men krevende. Arne Hestenes møtte ham for Dagbladet og beskriver ham slik:

«Hans ansikt er glatt for en 77-åring, fast og mørkt, preget av en ettertenksom tristesse, øynene brune og skarpe... Han flytter hånden under haken, skakker hodet til venstre, så til høyre, hans mimikk er den totalt uforanderlig nedstemte.» Bare ved én anledning fornemmer Hestenes «en kile av smil i Moravias bedrøvede øyne».

Dagbladets Odd Winger får streng beskjed på forhånd om ikke å snakke om italiensk litteratur, og overfor Paris Reviews to intervjuere er Moravia både skeptisk og kritisk i tonen.

Den svenske litteraten Artur Lundkvist møtte Moravia på et hotell i Roma og innleder med å fortelle at dikteren ikke klarte å snakke i «hotellets selskapsrom»:

«Etter at vi hadde flyttet til et eget værelse, er han fremdeles meget nervøs og glemmer stadig bort sitt fransk og engelsk. Umotivert hever han plutselig stemmen slik at han formelig skriker. Og da han merker det blir han taus og kaster seg så lang han er på senga, der han blir liggende en stund med hånden over øynene. Siden reiser han seg og ber om unnskyldning, han er bare litt trett, men nå kan samtalen fortsette.»

Som samtalepartner er han til tross for dette fortreffelig, av den gamle skolen som strør rundt seg med flottheter om diktekunstens mål og mening. Kjente forfattere får ros og slakt i tur og orden. Ibsen, for eksempel, «søkte tilflukt i et hverdagsspråk og maktet derfor ikke, etter min definisjon, å skape et ekte drama», som han uttrykker det i Paris Review.

Et gnistrende intervju. Men også der understrekes den ene gangen i løpet av samtalen Moravia velger å smile.