I NORGE: Bruce Springsteen & The E Street Band i Drammenshallen i mai 1981, på turneen som fulgte etter utgivelsen av «The River» fra året før. I bakgrunnen trommis - da som nå - Max Weinberg. Foto:  Geir Bølstad / Dagbladet
I NORGE: Bruce Springsteen & The E Street Band i Drammenshallen i mai 1981, på turneen som fulgte etter utgivelsen av «The River» fra året før. I bakgrunnen trommis - da som nå - Max Weinberg. Foto: Geir Bølstad / DagbladetVis mer

Albumet som gjorde Bruce til allemannseie

«The River» i boks - med albumet som aldri ble gitt ut.

Kommentar

Musikk i fysisk format står ikke lenger øverst på ønskelistene til jul, men det kan gjøres unntak for flotte, forseggjorte bokser med en blanding av kjent og ukjent stoff - gjerne timet med et jubileum. Bob Dylans «Bootleg Series» er nå kommet til nummer 12, men med unntak av «Tracks» i 1998 og «The Promise» i 2010 - med 21 spor fra perioden 1976-78 - har Bruce Springsteen vært atskillig mer tilbakeholden med uutgitt materiale.

35 år etter at Bruce ga ut «The River», foreligger nå «The Ties That Bind» — med ei bok med over 200 bilder, de to diskene som utgjør det opprinnelige dobbeltalbumet med ny lyd, ei plate som ble spilt inn og aldri gitt ut (sju av ti låter på «The Ties That Bind» endte seinere opp på «The River»), 22 outtakes (elleve av dem uhørt til nå), to dvd-er med en dokumentar og et konsertopptak fra 1980. Ei kraftpakke, altså.

Kvelden før konserten i Tempe, Arizona, hadde Ronald Reagan blitt valgt til president i USA med stort flertall, noe Bruce fra scenen omtaler som «ganske skremmende».

«The River» er ikke Bruce Springsteens beste album, men det viktigste - inntil «Born In The U.S.A.» snudde opp ned på det meste fire år seinere. Men - han når med «The River» et større og bredere publikum. Albumet er hans første doble, og det første som går helt til topps på Billboard 100. Den første singelen, «Hungry Heart», stopper på femteplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tittellåten, som Bruce beskriver som sitt første forsøk på å skrive om forpliktelsene som innhenter deg i overgangen fra ung til voksen, som hjem, ekteskap og familie, appellerer til et atskillig større publikum enn noen av hans tidligere sanger. Her etablerer han en skrivestil han utvikler på nedstrippede, dystre og akustiske «Nebraska», som overrasker de fleste to år seinere, og 13 år seinere på «The Ghost Of Tom Joad».

Det er mer realisme i tekstene. De går rett inn i livet til «blåsnippene» og handler om jobbetid og tøffe kår for den amerikanske arbeiderklassen. «That's my life», sa søstera til Bruce da hun hørte sangen live første gang og ga ham en klem. Han hadde truffet noe: «I got a job working construction for the Johnstown Company / But lately there ain't been much work on account of the economy».

På samlinger som dette er det også fascinerende å høre hvilke låter som ikke blir funnet gode nok. Som «Cindy» og «Loose End», som aldri kommer lengre enn til det uutgitte albumet. Enkelte låter skjønner man forble outtakes, men her er også utmerkede låter som «Little White Lies», «Time That Never Was» og «Roulette», den første som ble skrevet til «The River» - men som ikke ble med.

Bruce forteller om tilblivelsen, og albumet som ikke ble noe av, i en timelang, nyinnspilt dokumentar som er befriende fri for avbrytelser — i tillegg til at han gjør akustiske soloversjoner av noen av låtene fra albumet. Et nært og unikt møte med artisten i noe som ser ut som hjemlige omgivelser.

En helt annen - og meget energisk - Bruce møter du i konsertopptaket fra turneen som fulgte «The River» og som førte ham til Norge for første gang året etter. «Hungry Heart» er fortsatt blant låtene han spiller ofte live. Enkelte ting lar seg ikke stoppe: «I went out for a ride and I never went back / Like a river that don't know where it's flowing / I took a wrong turn and I just kept going».